Tretten år etter forrige langspiller gjør Maria McKee comeback med «La Vita Nuova». Et album som ikke bare er storslått og ambisiøst, det er også meget vellykket.
Jeg hadde nesten glemt og avskrevet Maria McKee. Ikke slik at jeg hadde glemt hvor begeistret jeg ble for det første møte med henne og bandet Lone Justice på midten av 1980-tallet. Like lite som jeg hadde glemt hvor stor pris jeg hadde satt på hennes tre første soloalbum, «Maria McKee» (1989), «You Gotta Sin To Get Saved» (1993) og «Life Is Sweet» (1996).
Men den sjelgranskende utblåsningen hun utforsket i sistnevnte, ble også det siste vi hørte fra henne på noen år. Og da hun i 2003 kom tilbake med «Highdive» ble hun rammet av det velkjente «artist gir ut enda et album»-syndromet. Der resultatet i og for seg kan være godt nok, men der mangelen på «nyhetens interesse» bidrar til at en ny utgivelse med artisten likevel ikke får altfor mye oppmerksomhet. Nå er det andre artister og strømninger som gjelder!
Maria McKee ble dermed en artist som til tross for åpenbare kvaliteter gradvis forsvant inn i skyggen, før hun med albumet «Late December» (2007) meldte seg helt ut. Inntil hun nå altså gjør et like overraskende som vellykket coemback.
De tidlige årene
Siden «La Vita Nuova» på mer enn en måte er en nystart for den 55-årige amerikaneren (som nå deler tida si mellom Los Angeles og London), frister det å spole litt tilbake. Til den gangen vi først hørte den lille kvinnen med den store stemmen, den gangen hun frontet Lone Justice og sammen med andre samtidige i Los Angeles staket ut en ny kurs for amerikansk rock. Der de gjerne sto godt plantet i amerikansk musikktradisjon mens de entusiastisk omfavnet pønkens »gjør det sjæl»-energi. For Lone Justice innebar det en miks av countryrock og pønk som ga dem en ledende posisjon innen subsjangeren cowpunk. Eller kupønk på godt norsk.
Blant tidlige fans var Stevie Nicks og Dolly Parton, som så på den da 22-årige McKee som et kommende stornavn. Noe også det sterke og Jimmy Iovine-produserte debutalbumet «Lone Justice» i 1985 syntes å bekrefte. Kritikerne lot seg begeistre, Bob Dylan ville gi dem låter og U2 tok med bandet som support på sin verdensturné. Og da året skulle oppsummeres figurerte Lone Justice og deres debutalbum på mange årsbeste-lister.
Mistet kontrollen
Men den kommersielle suksessen sto ikke i samsvar med jubelropene, og innad i bandet økte spenningen. Et par medlemmer hoppet av, slik at da oppfølgeren «Shelter» kom året etter hadde McKee i praksis et nytt band ved sin side. Produsentene Iovine og Steven van Zandt tok samtidig bandet mer i retning tradisjonell rock, og dermed mistet Lone Justice mye av særpreget som gjorde debuten så vellykket. Resultatet ble at friksjonene innad i bandet økte ytterligere, og i 1987 gikk Lone Justice over i historien.
– Alt skjedde bare så raskt at vi mistet kontrollen. Og etter at vår bassist forlot gruppa gikk alt i oppløsning. «Shelter»-albumet var med en annen besetning som i realiteten ikke hadde noe med bandet å gjøre. Personlig tok jeg det som skjedde veldig tungt. Jeg elsket den første utgaven av Lone Justice, og uten bandet følte jeg meg både hjemløs og forvirret, fortalte Maria McKee da jeg intervjuet henne et par år etterpå.
Soloartist
Da hadde hun akkurat gitt ut solodebuten «Maria McKee», og i sin «hjemløse forvirring» flyttet til Dublin. Det ga platen et litt mer folkrock-preg, forsterket ved at hun hadde både Steve Wickham fra Waterboys og Richard Thompson med på laget.
Debuten ble godt mottatt, men uten å sette fyr på salgslistene. Det gjorde derimot singelen «Show Me Heaven» fra filmen «Days of Thunder» et par år etter, uten at det gjorde Maria McKee så mye lykkeligere. Det var en låt hun ikke hadde skrevet selv som hun dessuten ikke følte særlig for, har hun i ettertid innrømmet.
Større interesse
Men megahiten skapte ekstra interesse rundt neste utgivelse, «You Gotta Sin To Get Saved». Plata kom høyt på listene og det gledet mange at hun igjen samarbeidet med noen av sine gamle Lone Justice-venner, etter å ha flyttet hjem til Los Angeles igjen.
– Jeg elsker Dublin, men hjemlengselen meldte seg. Det er tross alt i Los Angeles som alle mine gamle venner bor, sa McKee da jeg snakket med henne i forbindelse med plateutgivelsen. Hun ga også hjemlengselen mye av æren for at hun på det nye albumet nærmet seg røttene, med et materiale som balanserte fint mellom country-inspirerte låter, soul og pop.
Mange trodde nok at Maria McKee hadde funnet «hjem» med denne plata, og det gjorde overraskelsen over neste album «Sweet Little Thing» ekstra stor. Her var de akustiske gitarene byttet ut med elektriske, og Maria McKee bråkte og utfordret gamle sanninger på en måte som kunne minne om en renselsesprosess.
Bryter med selskapet
Det syntes verken plateselskap eller platekjøpere særlig om, og ikke lenge etter ble samarbeidet med Geffen Records avsluttet. Det medførte noen års pause fra platemarkedet, og da hun kom tilbake i 2003 med «High Dive» var det på et lite, eget plateselskap. Faktisk så smått at jeg til og med fikk albumet i posten med personlig, håndskreven hilsen fra McKee.
– Karrieremessig har jeg mye å takke Geffen for, men for meg som person passer et lite indieselskap mye bedre. Jeg har ikke de stjerneambisjonene du bør ha for å være på et stort selskap, kommenterte McKee da hun kort tid etter utgivelsen av «Late December» i 2007 besøkte Norge.
Siden den gang har Maria McKee skrevet bok og jobbet med film, men musikken har stort sett blitt liggende på hylla. Og der hadde den kanskje ligget fortsatt, uten de store forandringene som har preget hennes liv de siste årene. Hun har slitt med psyken og med en dement mor. Hun har kjent på sin egen barnløshet og skilt seg fra sin mann. Og i dypdykket i sitt indre som alt dette har forårsaket, er hun kommet opp med en ny erkjennelse av egen seksualitet. I dag er hun erklært panseksuell og har de siste par årene jobbet aktivt for transenes rettigheter.
Inspirert av Dante
Denne nye forståelsen setter naturlig nok sitt klare preg på «La Vita Nuova», der tittelen – det nye livet – er hentet fra en mer enn 700 år gammel bok av Dante Alighieri. Hans utforsking av følelser i spenningsfeltet mellom kjærlighet, sjalusi og vennskap skal ha inspirert McKees tekster som kretser rundt hennes nye erkjennelser som en godt voksen kvinne.
Maria McKee har også trukket fram britiske og irske poeter som Yeats, Blake og Keats som inspirasjonskilder, foruten helter som David Bowie og Scott Walker. Resultatet er blitt en times ambisiøs musikk med ordrike tekster og overdådig arrangerte sanger med strykere og blåsere som kler teater- og operascener bedre enn svette rockeklubber. Men selv om låtene er fyldig arrangert, klarer McKee å komme så nært innpå kjernen med sine poetiske tekster og store dramastemme at de nakne følelsene trer klart og tydelig fram.
Et flott comeback
Maria McKee har kastet rundt på det meste i sitt liv, og måttet gi slipp på mye. Men samtidig har tapet av noe åpnet muligheter for noe helt annet. Og denne muligheten har Maria McKee brukt fortreffelig til å skape noe som er like personlig som det er vakkert.
Noe som kan skildre hennes nye liv slik hun opplever det, som «La Vita Nuova».
Av Leif Gjerstad
Les også: Sangfuglen Maria McKee (arkivintervju fra 1989)
Les også: Maria McKee hjemme igjen (arkivintervju fra 1993)
Les også: Maria McKee – for den som gidder (arkivintervju fra 2007)
Hør Maria McKee «La Vita Nuova»
