Øya fyller 25 og feirer seg selv med jubileumskonsert onsdag. Da åpner artister som Ane Brun, Sivert Høyem, Sondre Lerche og Lars Vaular årets festival, med Orions Belte som felles backingband.
For noen år siden skrev jeg bok om Kalvøyafestivalen. Etter 26 år takket festivalen i 1997 for seg med headlinere som David Bowie, Nick Cave og The Prodigy. Året etter skjedde ingenting på den lille øya utenfor Sandvika, men i 1999 ble lufta igjen fylt med musikk.
Da arrangerte noen av Oslos hippeste rockeklubber en liten alternativ festival på Kalvøya. Siden navnet Kalvøyafestivalen allerede var opptatt, fikk nyskapningen enkelt og greit navnet Øyafestivalen. Og på plakaten det året sto unge – og for mange nokså ukjente – navn som Big Bang, Gluecifer, Jaga Jazzist, Madrugada, Midnight Choir og We.
Publikumstallet var på beskjedne 1200, men det var tilstrekkelig mange til at de unge ildsjelene bak hadde guts nok til å satse enda et år. Og etter et vellykket andreår med 4000 publikummere, forlot Øyafestivalen Kalvøya og flyttet inn til Oslo der infrastrukturen ga festivalen helt andre vekstmuligheter.
Først til Middelalderparken, før Øyafestivalen i 2014 flyttet til sitt nåværende hjem, Tøyenparken med plass til 22.000 publikummere per dag. Og siden festivalen har en lei tendens til å bli helt eller bortimot utsolgt, betyr det nærmere 90.000 (medregnet akkrediterte og frivillige) innenfor portene i løpet av festivalens fire dager.
Stjernesmelll
25-årsjubileet markeres altså gjennom åpningskonserten onsdag kl. 14. Et artig poeng er at blant de (i skrivende stund) ni inviterte gjestene finner vi Øystein Greni som spilte på den aller første Øyafestivalen. Det gjorde for øvrig også Sivert Høyem, som i år er tilbake med sitt nåværende band på avslutningsdagen lørdag. Men i tillegg til disse veteranene teller «gjestelisten» også navn som Hillari, Beharie og Fay Wildhagen, artister som knapt (eller ikke i det hele tatt) var født da Øyafestivalen plugget inn første gang.
Mellom jubileumskonserten onsdag og siste artist ut Gabrielle lørdag, skal drøye 80 artister entre scenen i løpet av de fire dagene. Spredt på ulike sjangere som bør gi de fleste mulighet til å fylle dagskalenderen med noe som frister. Her er noen artister som jeg har sett meg ut onsdag og torsdag.
Onsdag
Etter jubileumskonserten venter Sarah Klang (14.55). Og den svenske artisten kler virkelig sitt navn! Med et naturlig ståsted i soulstenkt melodiøs americana byr Klang på velklingende låter der hennes fyldige stemme og store arrangementer løfter det til noe stort. Har du ikke hørt særlig på henne, sjekk gjerne sistealbumet «Mercedes»!
Mitt neste stopp blir brasilianske Bala Desejo (15.50) som jeg vet svært lite om. Annet enn at det lille jeg har hørt av kvartetten vitner om en forfriskende sjangerblanding med mye brasilianske rytmer i bunn som kan friste.
Som vanlig byr Øya på mye norsk, med spesielt fokus på unge, fremadstormende artister. I et tettpakket program onsdag blir det nok likevel bare hiphoperne Tøyen Holding (16.40) og Cezinando (21.45) på meg. Førstnevnte av den enkle grunn at selv om de har gitt ut tre album siden 2017, har jeg ikke noe minne av å ha sett dem live tidligere. Kanskje på tide nå? Cezinando har jeg der i mot fått med meg tidligere, men selv om jeg har markert ham i programmet, er jeg stygt redd for at han havner i min personlige tidsklemme.
Den som forteller at Pulp starter 21.30, og leverer Jarvis Cocker slik han pleier, er det stor sannsynlighet at jeg forblir britpoperne tro gjennom hele konserten. For de som ønsker mer Jarvis, nevner vi også at han gjester Blå i kveld, med eget DJ-sett.
Mer fra onsdag? Glemte jeg PJ Harvey (18.35)? Selvsagt ikke! For selv om jeg har sett henne flere ganger gjennom 30 år, er dette konserten jeg ser aller mest fram til onsdag!
Rolig torsdag
Sammenliknet med onsdagen blir dette for meg en litt roligere dag, med flere navn jeg gjerne vil se, men ingen (?) som jeg ikke kan unnvære.
Et naturlig førstestopp blir britiske Raye (16.45), som går pent inn i rekken av artister som har opplevd motgang og krangel med plateselskap, før det endelig har løsnet. Og det gjorde det for alvor i fjor, da hennes miks av r&b og pop ble hyllet av kritikerne og sendt opp på strømmetoppen av publikum. Skal vi tro Øya, er hun i tillegg en stor liveartist.
Ella Marie Hætta Isaksen (17.40) har de siste årene gjort seg kraftig bemerket som samisk aktivist. Ikke minst under Fosen-saken, der hun framsto som talsperson for aktivistene, en oppgave hun skjøttet så godt at hun i fjor fikk prisen Fritt Ords Honnør. Men lenge før hun ble en politisk rikskjendis hadde Ella Marie markert seg som artist, der hun gir samisk joik en fengende popsensibilitet.
Så var det dette med kollisjoner. 19.40 entrer Jessie Ware og Slowdive hver sin scene på Øya. Tenker det blir litt innadvendt shoegazing med Slowdive før behovet for litt mer utadvendt energi kan bli tilfredstilt av Ware.
Kollisjon blir det også mellom Janelle Monae (21.30) og The National (21.45), men så pass seint på kvelden orker jeg sikkert ikke mer løping, så jeg lar The National bli kveldens siste stopp. Med en viss reservasjon, for samtidig som The Nationals melankolske musikk er noe jeg har satt svært stor pris på i omlag 20 år (siden tredjealbumet «Alligator» i 2005), var et av mine siste møter (for ca 4-5 år siden?) med bandet live en aldri så liten nedtur. Blir det som da kan torsdagen ende kjedelig og uinspirert, men viser de seg fra sin beste side kan det bli en knall avslutning på kvelden.
Av Leif Gjerstad
Les flere saker fra Øyafestivalen her!
Les også: Årets festivaltopper
