Nick Cave & The Bad Seeds ga for en måned siden ut det som for meg og mange andre er årets beste album, «Wild God», og det skal bli vanskelig å slå gårsdagens seanse i Oslo Spektrum når konsertåret oppsummeres. Det er alltid en farlig øvelse, men her er jeg trygg.
Cave og hans ti medmusikanter og korister fikk kryss i boka på alle punkter: Musikalsk, låtmateriale, koreografi, dramaturgi, framføring, klær (Cave i dress, de tre kvinnelige koristene i fotsid hvitt og fiolinist og gitarist Warren Ellis i hår og skjegg og et noe ubestemmelig antrekk), tre store skjermer, konsertlengde (2 timer og 35 minutter etter to runder med ekstranumre) og publikum (med unntak av han bak som skreik og maste litt for mye). Lyden var ganske bra til Spektrum å være, men jeg tenkte ikke så mye over kvaliteten på lyden utover at det var høyt, men passe høyt. Cave og The Bad Seeds, av Cave sjøl utropt til «the 8th. wonder of the world», tok all oppmerksomhet.
Hele det nye albumet og mer til
Det ellevehodete trollet, med Ellis som naturlig blikkfang og støyleverandør ved siden av Cave, spilte gjennom hele det nye albumet, men ikke kronologisk, og spedde på med høydepunkter fra karrieren pluss to låter fra «duoalbumet» «Carnage» (2021) med Warren Ellis og en låt fra sideprosjektet Grinderman, «Palaces of Montezuma» (2010).
Allerede fra åpningen, «Frogs», er han ute hos publikum og tar imot klemmer og utstrakte armer. «Lord! Kill me in the Sunday rain», messer han. På låt nummer to «Wild God», et tidlig høydepunkt, setter han seg ned bak pianoet, et instrument han går til og fra under hele konserten. På «Jubilee Street» løper han fra pianoet og ut mot publikum som om han har noen i hælene før han går tilbake og fortsetter – og øker intensiteten.
Mange høydepunkter
Et forventet høydepunkt er «Tupelo», Caves Elvis-hyllest («the king was born in Tupelo»), som starter med et brak og blir en støyende messe. Et annet er «Red Right Hand», hans kanskje beste «eldre» sang sammen med «The Mercy Seat», som fulgte rett etter og «Into My Arms» (ekstranummer) . På «Red Right Hand» tok han opp en kar fra salen med en meget spesiell T-skjorte som ble kommentert av Cave (og som trolig vil bli sensurert av Facebook). Låten har også gitt navn til Caves nyhetsbrev «The Red Hand Files», der han blant annet har skrevet mye om sorgen etter at hans to sønner Arthur og Jethro døde. Et følesesmessig høydepunkt blir «Papa Won’t Leave You, Henry», som Cave skrev til sin da nyfødte sønn Luke i 1991.
Tidligere Bad Seeds-medlem Anita Lane, som døde i 2021, ble hyllet med «O Wow O Wow (How Wonderful She Is)», fra «Wild God». Vi kan si det samme, o wow, o wow, how beautiful you are, Nick Cave. Takk for messen, takk for årets beste konsert!
Av Øyvind Rønning
Fin omtale av en magisk konsert!
Vet du om det er en grunn til at verken dagbladet eller vg har anmeldt konserten?
Takk! Og så hyggelig at du sjekker LeffesLab fra tid til annen! 🙂
Når det gjelder Dagbladet vet jeg at de takket nei til Øyvind Rønnings tilbud om å dekke konserten for dem, så der handler det bare om prioriteringer. Ikke noe annet.
Med VG vet jeg ikke, men siden det ikke var noe annet som forhindret andre medier fra å rapportere velger jeg å tro at det også der handlet om prioritering.