Gjennom to album har Lana Del Rey framgangsrikt bygget opp et litt sløret mystisk image. Også på tredjealbumet «Honeymoon» er det helst det distanserte cinematiske som projiseres.
Da Lana Del Rey – eller Elisabeth Grant som hun egentlig heter – slapp singelen «Video Games» i 2011 ble jeg øyeblikkelig forført. Det var den beste David Lynch-filmlåten som Lynch aldri hadde brukt. Det hvilte en aura av dekadent distanse og livslede over «Video Games» og Del Rey som pirret og skapte nysgjerrighet.
Albumet «Born To Die» (med «Video Games») ble en megasuksess som i fjor framgangsrikt ble fulgt opp av den Dan «Black Key» Auerbach -produserte og litt mer nakne «Ultraviolence». Men fortsatt uten at vi fikk vite altfor mye nytt om jenta fra New York. Hennes fortid som Lizzy Grant var riktignok kjent, også at hun før «Born To Die» hadde lagd et album som hun har trukket fra markedet. Men som Lana Del Rey holdt hun seg helst på avstand fra media. Og hvis den røde løperen kalte var Lana del Rey gjerne hun som fester blikket bak brillene et sted bortenfor alle. Hun som utstrålte mer kjedsomhet enn glede.
Retro, glamour og mørke
Med «Honeymoon» pleier hun dette imaget ytterligere. Coveret ånder glamourtristesse og retro Hollywood-pastell, og sangene ligger stemningsmessig lysår unna det de fleste gjerne forbinder med honeymoon.
For her sleper sangene seg sakte framover, mens storslåtte arrangement med strykere understreker mørket og tomheten som rolig pensles fram. Retningen stakes for øvrig ut allerede i åpningskuttet (=tittelkuttet), der Lana del Rey fastslår at «it’s not fashionable to love me», men at mannen hennes må bli siden det ikke er noen andre å gå til. Et skjørt skjebnesfellelsskap uten rom til for mye optimisme.
Forholdene som utforskes på plata foregår dessuten gjerne langs den trøblete kjærlighetstien hvor kvinnen underkaster seg og inntar offerrollen. Slik de gjerne gjorde i 40-tallets Hollywood, men som er nokså fremmed i dagens popkulturelle landskap.
Lykkes godt
«Honeymoon» kunne fort blitt ensporet tristesse, men Lana Del Rey makter gjennom smektende melodier, sensuell distanse og like sofistikerte som storslåtte arrangement gi albumet dette slentrende, mystiske mørket med ladet retro-atmosfære som i all sin skjøre skjønnhet holder lytteren fanget i hennes grep.
Av Leif Gjerstad
Se også video, «Honeymoon»:
Se også video, «High by the Beach» (fra Honeymoon-album):
Se også video, «Video Games» (fra Born To Die-album):
