30. april 1975 falt Saigon og amerikanerne evakuerte Vietnam. Krigen var over. Det var også tiåret hvor amerikansk rock hadde stått høyt på barrikadene.
Også tidligere kriger hadde hatt sine krigssanger. Men mens disse helst var heltehistorier som skulle styrke kampmoralen hjemme og ute, var Vietnam-krigen den første hvor det store flertallet av sangene tok stilling mot krigen.
Protestbevegelsen – med artister som Woody Guthrie, Pete Seeger, Bob Dylan, Joan Baez og Peter, Paul & Mary – hadde allerede noen år tidligere gjort det legitimt å synge folkbaserte protestsanger mot atomvåpen, krig og annen elendighet. Men mens protestsangene gjerne var generelle i sin kritikk, ga Vietnam-krigen artistene noe helt annet og mer konkret å rette sitt sinne mot.
Barry McGuires versjon av P. F. Sloans «Eve of Destruction» i 1965 ble den første Vietnam-relaterte sangen som toppet listene. Men i den tidlige fasen hadde også krigstilhengerne låter på listen, slik som Sgt Barry Sadlers superpatriotiske «Ballad of the Green Berets» i 1966.
Motstanden øker
Etter hvert som krigen ble trappet opp, ble likevel også motstanden mot krigen mer dominerende. Ikke minst fordi siste halvdel av 60-tallet var preget av hippier, aktivister og andre som gjorde opprør mot det etablerte USA. Så da Jefferson Airplane og andre psykedeliske rockgrupper sang om og oppfordret til «revolution», fikk den også betydning for Vietnam-motstanden, selv om bandene heller siktet til den psykedeliske enn den politiske revolusjonen.
Og når Arlo Guthrie (ja, sønn til Woody) sang sin 18-minutter lange og sterkt antiautoritære og antimilitaristiske fortelling «Alice’s Restaurant» (som seinere ble filmatisert), ble den tilsvarende et samlende symbol for mange av landets unge.
Sterkest på kystene
Sterkest sto krigsmotstanderne på USAs to liberale kyststriper, og i New York ble den kunstneriske undergrunnen kjapt med på notene. Blant de toneangivende var den anarkopolitiske trioen The Fugs. De blandet poesi og musikk med et klart antiautoritært budskap, og skapte den klassiske antikrigssangen «Kill For Peace» i 1966.
På vestkysten ble San Francisco og Berkeley-universitetet rett utenfor byen senter for hele den alternative kulturen, med en salig blanding av rendyrket hippie-ideologi og politisk radikale strømninger.
Denne syntesen kom klart fram i Country Joe & The Fish. Et av vestkystens mest profilerte band, som også fikk æren av å lage den låten som er blitt stående som selve symbolet på motstanden mot Vietnam-krigen, «I Feel Like I’m Fixin To Die Rag».
Se video: Country Joe & The Fish «I-Feel-Like-I’m-Fixin-To-Die-Rag (live på Woodstock)
Låten ble skrevet av Country Joe McDonald og gitt ut på plate i 1967. Men det var på Woodstock-festivalen et par år seinere den for alvor skrev seg inn i historien, da McDonald (uten band) ledet nærmere en halv million tilskuere i en mektig allsang mot krigen.
Det var et av Woodstock-festivalens mest minneverdige og tidsaktuelle øyeblikk, sammen med Jimi Hendrix radbrekking av den amerikanske nasjonalsangen «Star Spangled Banner». Hvor Jimi i sin protest mot krigen effektivt lar sin gitar simulere et bombefly på tokt, som styrtdykker mot bakken og avfyrer sine bomber.
Se video: Jimi Hendrix «Star Spangled Banner» (live fra Woodstock)
Diffuse protester
Mange Vietnam-sanger var verbalt noe diffuse, uten at det dermed var mulig å ta feil av budskapet. Creedence Clearwater Revival fikk store hits med både «Bad Moon Rising» og «Fortunate Son», som begge er blitt tolket som antikrigslåter, selv om bare sistnevnte faktisk nevner krigen (og da bare i en setning).
Mens Buffalo Springfield i «For What It’s Worth» (1967) synger både om soldatene i Vietnam og om ungdommen som kjemper mot politiet i gatene på hjemmebane. For øvrig den eneste hitsangen som tar opp både tilstanden på hjemmebane og på krigsfeltet.
Klar tale
Det var i Buffalo Springfield vi først ble kjent med Stephen Stills og Neil Young. Få år seinere var begge med i Crosby, Stills, Nash & Young, som ga ut en av de kraftigste og mest opinionsdannende sangene om Vietnam-krigen hjemme i USA.
«Ohio» fortalte historien om fire studenter ved Kent State University i Ohio som den 4. mai 1970 ble drept av den amerikanske nasjonalgarden under en Vietnam-demonstrasjon. Young skrev den straks han hørte om hendelsen, og en uke etter var singelen ute på markedet.
Studentene ledet allerede på et tidlig tidspunkt an i kampen mot Vietnam, noe som skyldtes kombinasjonen politisk bevissthet og at studenter var en utsatt gruppe med hensyn til å bli innkalt til krigen.
Svart kamp
En befolkningsgruppe som i enda større grad risikerte å bli sendt til Vietnam var unge, fattige afro-amerikanere. De kom likevel nokså seint med i den musikalske Vietnam-motstanden, noe som kan forklares med 60-årenes amerikanske borgerrettbevegelse. Sort ungdom hadde lenge fokus mer på kampen for rettigheter i eget land enn på en krig ført på fremmed jord. James Browns budskap «I’m black and I’m proud» var det toneangivende.
Men da Marvin Gaye i 1971 ga ut mesterverket «What’s Going On», var det åpenbart at alle spørsmålene han stilte handlet vel så mye om Vietnam-krigen som om den politiske kampen på hjemmebane. Mens Edwin Starr i tillegg trakk krigen inn på dansegulvet, da han fikk en verdenshit med funky «War», hvor han retorisk spurte hva krig var godt for, og fikk all verdens danseglade ungdom med i svarskoret «absolutely nothing!»
Ut av Vietnam
Mens musikken i USA ble en viktig kraft i Vietnam-debatten, var den hørbar også på slagmarken i Vietnam. Ukentlig kom nye soldater fra USA til Vietnam, og med seg hadde de de siste platene med de siste signalene hjemmefra.
Musikken som gikk best hjem i Vietnam, var helst de som signaliserte noe om å komme seg ut av Vietnam, slik som engelske Animals «We Gotta Get Out Of This Place» og Peter, Paul & Marys (versjon av John Denvers) «Leaving On A Jet Plane». Sanger som ikke nødvendigvis var knyttet til krigen, men som helt klart kunne tolkes dithen.
Da krigen endelig var over, forsvant naturlig nok også behovet for flere antikrigssanger. Men Vietnam-traumaet skulle prege USA i enda mange år. Med nye sanger som med sårbarhet skuet bakover i sine refleksjoner, slik som Kris Kristoffersons «VietnamBlues», Billy Joels «Goodnight Saigon» og Bruce Springsteens «Born In The USA» som tre kjente eksempler. Mens nye filmer om Vietnam-krigen helst brukte gammel «krigsautentisk» 60-tallsmusikk som lydspor til sine mørke og brutale skildringer av krigen.
Og endelig, med Francis Ford Coppolas bruk av The Doors skjebnesmettede «The End» i filmen «Apocalypse Now» som det ultimate eksempelet.
SPOTIFY-playlist: Sanger om Vietnam-krigen
Les også: Noen utvalgte sangtekster
Av Leif Gjerstad
