En periode ble Roy Harper betraktet som «the next big thing». Det ble han kanskje aldri, delvis på grunn av sin egen holdning. De siste årene har han likevel opplevd en renessanse, og i dag gratulerer vi briten på 75-årsdagen.
I år er det 50 år siden han debuterte, men de aller fleste forbinder nok Roy Harper med 1970-tallet og album som «Stormcock» (1971), «Lifemask» (1973), «HQ» (1975) og «One of Those Days In England» (1977), bare for å nevne noen fra det tiåret som fortsatt tåles å høre på.
Det var på den tiden Manchester-fødte Harper var noe av det mest kule i britisk rock, avdeling folkjazz. Det var også på den tida hans manager Peter Jenner (som også hadde Pink Floyd i stallen) uttalte at «Harper er en fantastisk og uhyre talentfull person, men dessverre litt vanskelig å ha med å gjøre».
Noe som kunne gjøre ham «litt vanskelig» var riktignok ikke annet enn uviljen å tilpasse seg platebransjens kommersielle krav. Han ville gjerne gjøre musikken litt kompleks og han ville gjerne ha tekster med politisk og sosial brodd. Han ville gjøre ting på sin egen måte. Det var det ikke alle som likte. Og da han i en periode i tillegg flørtet nokså mye med rusmidler, forsterket det inntrykket av Harper som en vanskelig særing.
Vekk fra rampelyset
Da 1970-tallet vek plass for 1980-tallet, forsvant Roy Harper derfor også fra rampelyset. Uten at han bekymret seg særlig for det, skal vi tro et intervju han gjorde med Bergens Tidende-journalist Egil Rafto i 1985.
Der er han sitert på å ha uttalt at «Jeg ville helst gått helt og holdent inn i den totale anonymitet. Visene mine skulle være signert «et medmenneske» og eksistert som navnløse idéer fra menneske til menneske. Jeg vil ikke være noen Gud, stjerne eller ikon. Skal vi redde sivilisasjonen må vi vekk fra den idoliserende heltedyrkelse».
Og hvis målet hans var å gå under stjerneradaren, så lyktes han nokså godt. Albumene kom i en jevn strøm både på 1980- og 1990-tallet, uten at særlig mange brydde seg. Og det til tross for at det innimellom kom virkelige godbiter, slik som «Whatever Happened To Jugula» (1985, sammen med Jimmy Page), skilsmissealbumet «Death or Glory» (1992) og «The Dream Society» (1998). Vi kan i og for seg også innlemme hans 21. studioalbum, «The Green Man» (2000) i denne anbefalingslisten. Spesielt som de fleste – inklusive Harper – lenge trodde dette ville bli hans aller siste studioplate. Han mente nok var nok og hevdet at han hadde pensjonert seg.
Gjenoppdaget
Men fortida innhentet ham, da en ny generasjon musikere oppdaget Roy Harper og trykket ham til brystet. Det har blant annet ført til at han har samarbeidet og turnert sammen med Joanna Newsom, og ikke minst initiert hans første studioplate på tretten år. En plate som visstnok delvis ble til fordi Jonathan Wilson var så ivrig Harper-fan at de løse plateplanene til Harper ble til det kritikerroste comebackalbumet «Man & Myth» i 2013, med nettopp Wilson som produsent.
I den grad dette skulle vise seg å bli Harpers aller siste, er det en verdig finale og med en tittel som på mange måter kler hans karriere. Vi gratulerer med dagen, Roy!
Av Leif Gjerstad
