At det meste skulle handle om Kygo og Susanne Sundfør på Spellemannprisen lørdag var helt som forventet. At Tommy Tee skulle få Hedersprisen var derimot en like uventet som hyggelig overraskelse. Og så var det jo gøy at Erik Moll fikk sin første Spellemann 43 år etter sin første nominasjon!
Kygo har nesten fått strømmetjenestene til å kortslutte med sine tre hits «Firestone», «Stole That Show» og «Nothing Left». Over en milliard avspillinger skal de vsstnok ha hatt bare på Spotify, og i kjølvannet har han samlet titusentalls fans på sine konserter verden over. Ikke siden a-ha har noen norsk artist vært i nærheten av like stor sukess internasjonalt.
Susanne Sundfør har siden debuten for ni år siden gått fra klarhet til klarhet, og slo i 2015 ut i full blomst med «Ten Love Songs». Uten å gi slipp på musikkens indre kvaliteter iførte hun den en electronica-drakt som både forførte anmeldere og publikum. Terningene med seksere haglet, mens folk strømmet til konsertene. I tillegg var toneangivende utenlandske medier sjeldent begeistret for og opptatt av Susanne Sundfør. Hun lyste opp 2015 som ingen andre norske artister.
Sundfør og Kygo-dominans
Derfor var det forventet at Kygo og Susanne Sundfør skulle dominere Spellemannprisen. Og forhåndstipsene slo til for fullt. Sundfør stakk av med tre Spellemanntroféer; som »Beste popsolist», som «Beste produsent» og for «Årets album».
Den aller gjeveste prisen, vandretroféet «Årets Spellemann» gikk hun likevel glipp av. Den æren gikk i stedet til Kyrre Gørvell-Dahll, bedre kjent som Kygo. I tillegg fikk den 24-årige bergenseren en Spellemannpris for «Årets låt» med «Stole The Show», mens han hadde enda en låt med blant de nominerte, «Firestone».
Utrolig suksess
Ut i fra den oppmerksomheten disse to artistene har fått i året som gikk, er det vanskelig å argumentere mot at de fikk så mange og gjeve priser. At Kygo skulle bli Årets Spellemann innbyr likevel til en diskusjon hva slags pris dette egentlig skal være?
Helt fra den ble innstiftet i 1983 har prisen sneglet til kommersiell suksess, men aldri i den grad som i år. For mens tidligere Spellemenn som regel også har forsynt seg med en eller flere sjangerpriser – framstemt av fagjuryer som gjentatte ganger har vist at de i liten grad bryr seg om kommersielle suksesskriterier – kan Kygo «kun» vise til den formidable suksessen hans tre store hits har fått. Som selvsagt har vært av det helt utrolige, ubegripelige slaget som fortjener både oppmerksomhet og priser.
Hva skal Årets Spellemann være?
Kygo har imidlertid enda til gode å gi ut et album, og selv om bransjen er i rask endringsmarsj og det gamle albumet ikke betyr så mye lenger i dagens strømmesamfunn, er spørsmålet om en hit eller to alene skal være nok til at en artist kan bli kåret til «Årets Spellemann»? Jeg mistenker sterkt at Spellemann-sekretarietet generelt ville svare nei på et slikt spørsmål, men i Kygo-tilfellet har juryen landet på et ja grunnet den enorme suksessen. Den kommersielle slagkraften har rett og slett vært umulig å motstå.
Men da bør man samtidig ta debatten om hva slags pris Årets Spellemann bør være? Skal det være en ren kommersiell pris, eller skal den ha artistisk kvalitative kriterier i bånn? Hvis det kun er det kommersielle som skal premieres, er det vanskelig å argumentere mot valget av Kygo som Årets Spellemann. Men hvis også andre, kvalitative hensyn skal vektlegges framstår årets valg som veldig underlig. Man trengte jo ikke å gå langt for å finne en artist som faktisk tilfredstiller både kommersielle og kvalitative suksesskriterier. Slik som Susanne Sundfør.
Uventet, men fortjent
Var trofésankinga til Kygo og Susanne Sundfør som forventet, kom tildelingen av Hedersprisen til Tommy Tee helt uventet på de aller fleste. Men da den første overraskelsen hadde lagt seg, framsto valget som bare så logisk og riktig.
For helt siden 1986 har Tommy Flåten (som han egentlig heter) vært svært sentral i norsk hiphop-miljø. Som DJ, artist (med Spellemannpris), produsent og ikke minst plateselskapssjef. Hans innflytelse har vært så sterk og hans posisjon så mektig at han ofte er blitt omtalt som norsk hiphops gudfar. Kanskje ikke alltid i bare positiv forstand, men ingen kan uansett betvile hans enorme innflytelse og voldsomme energi og entusiasme for hiphop-kulturen. Og fortsatt er han bare 44 år.
Ventet i 43 år
Det betyr også at Tommy Tee bare var ett år den gangen Erik Møll ble Spellemann-nominert sammen med sitt countryrockband Hole In The Wall i 1973. Siden den gang har 67-åringen gitt ut åtte soloalbum og Møll er blitt til Moll (etter mange år bosatt i Austin, Texas), men uten at noe har hjulpet ham i jakten på en Spellemannpris.
Ikke før i år, da han lørdag fullt fortjent fikk Spellemannprisen for Årets beste countryplate med «Many Years To Go». Eller som han selv bemerket i sin takketale: etter å ha holdt på med musikk hele sitt liv måtte han bli pensjonist før han fikk sin Spellemann.
Merkelig popklasse
Foruten tvisten rundt Årets Spellemann var det kategorien Popgruppe som vakte størst forundring. Ikke fordi Bow To Each Other ikke fortjente prisen for sitt (Susanne Sundfør-produserte) debutalbum «My Heart Is A Target», men fordi klassen virker merkelig skrudd sammen.
I hvert fall er det svært vanskelig å se hva a-ha, Bow To Each Other og barnestjernene Marcus & Martinus har felles, utover det at alle tydeligvis ble påmeldt og også nominert i denne klassen. Ikke nødvendigvis feil, men likevel så merkelig at det nok en gang retter søkelyset mot de underlige og tilfeldige utslagene sjangertekning kan få.
Av Leif Gjerstad
NB! Gjør for ordens skyld oppmerksom på at jeg satt i en av de sjangerbestemte fagjuryene ved årets Spellemannpris.
Her finner du: Alle årets Spellemannprisvinnere
Les også: Grappa gruser de store
