Vi ventet på Stevie Wonder. Han var på vei fra flyplassen, men satt fast i bilkø. Vi måtte vente en ekstra time før han endelig kom til hotellet der vi ventet. Høflig beklaget han forsinkelsen bak sine sorte briller, før han smilende tilføyde: «anyway, this way I got to se more of Amsterdam». En fin replikk av en blind mann.
Det var i 1989. Nå skriver vi 2020 og i dag – onsdag 13. mai fyller Stevie Wonder 70 år. Og det skjer 57 år siden vi første gang stiftet bekjentskap med Stevland Hardaway Morris, eller Little Stevie Wonder som han kalte seg den gangen. To år etter at han skrev kontrakt med Tamla Motown gikk hans låt «Fingertip» helt til topps på amerikanske hitlister, og 13-åringen ble dermed yngste listetopperen noensinne.
Men Little Stevie Wonder vokste raskt ut av rollen som wonderkid og barnestjerne, og bare to år seinere droppet han like godt Little og ble til Stevie Wonder da han spilte inn «Uptight». Det sikret ikke bare 15-åringen hans første «voksenhit», men «Uptight» var også den første låten som bar hans navn som (med)komponist.
Wonderboy blir voksen
Det skulle selvsagt bli mange flere, og det neste tiåret framsto Stevie Wonder som en av de største gigantene innen sort amerikansk musikk. Sammen med Marvin Gaye var Wonder dessuten den første artisten som fikk full kreativ frihet på Berry Gordys eller så strømlinjeformede og samlebåndspregete hitmaskin Tamla Motown.
Parallellen til Marvin Gaye er ellers ganske slående. Begge hadde en rekke «tradisjonelle» Motown-hits i siste halvdel av 1960-tallet før de ved inngangen til 1970-tallet tok større kreativ kontroll over egen karriere. Både Gaye og Wonder lot seg samtidig inspirere av black movement og lot temaer som sosial uro, fargedes rettigheter og skjevheter i samfunnet farge deres tekster.
Til det trengtes dessuten et større musikalsk lerret enn den gamle Motown-oppskriften, slik at begge utvidet sin musikalske palett og trakk inn både soul, funk og jazz som naturlige elementer. For Marvin Gaye resulterte dette blant annet i mesterverket «What’s Going On» (1971), mens Stevie Wonder like selvsikkert svarte med «Music of My Mind» året etter.
Gyllen periode
Denne innledet også det man i ettertid kan karakterisere som Stevie Wonders gylne periode, med albumene «Talking Book», «Innervisions» og «Fullfillingness’ First Finale» som perler på en snor. Mellom utgivelsen av den første og siste av disse fire skiller det bare to år og tre måneder! Og for sikkerhets skyld plusset han i 1976 på med det ambisiøse dobbelalbumet «Songs in the Key of Life», som mange trekker fram som Stevie Wonders definitive mesterverk.
Fordi han startet så ung, er det lett å glemme at han bare var 30 år da han ga ut sitt 19. album «Hotter Than July» høsten 1980. Jeg nevner det fordi jeg med fare for å virke arrogant mener dette albumet var det aller siste som Stevie Wonder ga ut som ordentlig «hot».
For selv om det i årene som kom skulle vanke enkelte store hits (slik som «I Just Called To Say I Love You», «Part-Time Lover» og «That’s What Friends Are For»), ble det lenger mellom utgivelsene samtidig som de opplevdes som langt mindre vesentlig.
Lite nytt
Kan være at noe av min arroganse ganske enkelt skyldes at jeg knapt har hørt noe han har lagd de siste 30 årene. Men Stevie Wonder har da heller ikke gitt meg så mange muligheter. Så vidt vites har han jo siden 1990 bare gitt ut to studioalbum med nytt stoff, hvorav det siste, «A Time to Love», kom for så lenge siden som i 2005.
Men for mitt forhold til Stevie Wonder betyr det lite. Det skjer kanskje ikke så ofte, men når album som «Talking Book» og «Innervisions» havner på platespilleren min tar det ikke mange minutter før jeg er helt innkapslet i Stevie Wonders magiske verden. Som en evig påminnelse om hvor stor og viktig Stevie Wonder faktisk har vært for sort musikk det siste halve århundre.
Av Leif Gjerstad
Les også: Visjonær artist (arkivintervju fra 1989)
