I 1978 stormet Ebba Grön inn på arenaen med blodet fylt av ungdommelig rastløshet og raseri. Siden har Thåström alltid vært på vei, men rastløsheten har roet seg og raseriet fått vike for refleksjon. Hans nye album «Centralmassivet» utstråler en kompromissløs modenhet som beveger.
Etter 25 år med Ebba Grön, Imperiet og et liv som soloartist og Pitbull i den brutale industrirockens tegn, fant Thåström i 2005 bokstavelig talt hjem med albumet «Skebokvarnsvägen 209». Her framsto han mer naken, spartansk og selvbiografisk enn tidligere, mens hans raspete stemme med den særpregete fraseringen kom mer til sin rett.
Dette la malen også for de neste tre studioalbumene («Kärlek är för dom», «Beväpna dig med vingar» og «Den morronen»), selv om hvert album også beveget seg i en litt annen retning enn det foregående.
Nærmer seg industrirocken
Det samme gjelder årets utgivelse «Centralmassivet», for det meste innspilt i legendariske Hansa Ton Studios i Berlin, med sin gamle musiker- og samarbeidspartner Niklas Hellberg i en sentral rolle som Thåströms medprodusent.
Fra første tone er det umiskjennelig Thåström, men samtidig trekker det enda mer i retning skurrende industrirock, dog uten den metalliske klangen fra Pitbull-perioden. Slik kan man fornemme at det er en moden 60-åring som reflekterer over alt det livet ble og ikke ble, mens han innser at veien til endestasjonen blir stadig kortere.
Likevel uten at han synes å få dårlig tid av den grunn. Det hadde han kanskje som ung i Ebba Grön, nå senker han heller tempoet med seig blues i bunn, mens han malerisk beskriver containertogenes ferd gjennom natten («Blues i Malmö») så vi hører gnissinga fra skinnegangen og mørkets ensomhet som omfavner de hutrende sjelene i det som likevel framstår som en slags kjærlighetssang.
Når veien bak er lenger enn veien fram
«Jag vet inte för vilken gång i ordningen jag står här» synger Thåström i nevnte åpningskutt, før han strør salt i såret med «Körkarlen» som (med referanse til Selma Lagerløf) varsler død og svunnen tid. Alt mens kompet effektivt ruller som et evigvarende indstristempel, parafrasert mot en intro lånt fra Donna Summers «I Feel Love».
«Jag tror det är nåt stort på gång» messer Thåström i det majestetisk tunge og dvelende tittelkuttet, før han i «Old Point Bar» konstaterer at det kanskje er for seint. Som 60-åring vet han at den lengste veistrekningen ligger bak ham, eller som han kommenterer i «Karaokebaren»: «allt man inte hann med, borde provat på».
Forsonende trekk
Denne angeren for det som aldri ble, kjenner vi godt fra Thåström-universet fra før, men spesielt i 2015-albumet «Den morronen» ryddet han i takknemlighet også plass for den kjærlighet han tross alt hadde funnet. Litt av det samme kretser han rundt i det stemningsmettede sporet «Aldrig av med varandra», der forholdet mellom kjæresten Amanda Ooms og han ifølge teksten lenge kunne arte seg som «den blinde leder den blinde» eller «den som springer vilse vinner», men hvor veiene likevel førte dem tilbake til hverandre.
Slik peker også refleksjonene rundt mørket og svunnen tid i «Centralmassivet» framover. Her bruker Thåström sin livserfaring og musikalske historie til å grave dypere i sitt sinn. Han kretser liksom rundt i en ring, som likevel tar både ham og oss et stykke videre.
Av Leif Gjerstad
Les også: Anmeldelse: Thåström, «Den morronen»
Les også: Konsertanmeldelse, Thåström: Magnetisk, suggererende, mektig
Les også: «Imperialister» i Latin-Amerika (arkivintervju fra 1986(
