Det er ikke mange norske artister svenskene trykker til sitt bryst. Ane Brun er et unntak. Denne måneden er det ti år siden hun fikk sitt store gjennombrudd, med albumet «A Temporary Dive».
«A Temporary Dive» var Ane Bruns andre album, og kom to år etter debuten i 2003 med «Spending Time With Morgan». Debuten ble møtt med velvilje fra kritikerne, men ignorert av publikum. Totalt klarte «Morgan»-albumet fire uker på VG-lista, med 19. plass som høyeste notering.
Vel å merke i 2005 – to år etter at plata kom ut og et halvår etter at «A Temporary Dive» gikk helt til topps på VG-lista. For da Morgan-debuten først ble utgitt var krusningene altfor små for å nå selv de nederste trinnene på Top40-stigen.
Gledelig, ikke overraskende
Gjennombruddet til Ane Brun var mer gledelig enn direkte overraskende. «Spending Time With Morgan» viste nok til å peke framover, og allerede da jeg så henne i 2002, på en bitteliten klubb i Kristiansand under by:Larm, ble jeg så imponert at jeg la navnet til den for meg da helt ukjente jenta på minnet.
Men selv om jeg tenkte at hun var en artist verdt å følge, og selv om jeg var på by:Larm for NRK den gangen, skrev jeg ingenting fra konserten. Det var jo så mye annet og mye større som måtte prioriteres, enn en helt ukjent 26-åring fra Harøya i Møre og Romsdal.
Nesten ingen var der
Derfor har jeg ikke tenkt å skryte om hvor tidlig ute jeg var bla bla bla og så videre, men nøyer meg i stedet med å registrere at jeg var i samme båt som mine musikkjournalistkolleger. For ifølge avisarkivet i Retriever var det (nesten) INGEN medier som skrev om Ane Brun i Kristiansand. Jeg kan heller ikke huske at noen andre journalister enn meg hadde funnet veien til den lille klubben (som lå litt utenfor lysløypa), men her må jeg selvsagt være åpen for at jeg husker feil.
Spesielt som jeg vet jeg faktisk tar feil. For selv om jeg ikke kan huske at min kollega og gode venn Geir Rakvaag fra Dagsavisen var der, så var han faktisk det. Han er nemlig den som er skylda for at jeg plasserte et «nesten» i parentes foran INGEN i forrige avsnitt. For han ikke bare var der, han skrev også om Ane Brun. Som den eneste i norsk musikkpresse.
Fikk rett
I dag, 13 år etter, kan han peke på det han skrev og stolt si «jeg fikk jo rett». For i saken i Dagsavisen skriver Rakvaag blant annet at «Ane Brun har en klar egenart. Hun lager fine sanger med melodisk teft, er uhøytidelig med sterkt nærvær på scenen, og siden flere plateselskap var til stede for å konstatere dette kan vi kanskje håpe på en ordentlig plate snart».
Og det fikk vi altså året etter. Vi fikk dessuten ikke bare «Spending Time with Morgan», men også starten på en like framgangsrik som spennende karriere som har gjort Ane Brun til et internasjonalt respektert navn. Samtidig som både svensker og nordmenn trykker henne til sitt bryst som «sin egen». Noe begge vel kan sies å ha rett til å gjøre. Ane Brun er jo tross alt norsk, men det er i Stockholm hun har bodd hele sitt voksne liv og derfra bygget opp sin karriere.
Selv traff jeg Ane Brun første gang da hun ga ut «Spending Time With Morgan», men siden det nå er ganske nøyaktig ti år siden «A Temporary Dive» ble gitt ut, trekker jeg heller fram det intervjuet fra arkivet.
Les også: Ane Brun med blågul suksess
