«This is a weeping song/but I won’t be weeping long» sang Nick Cave i 1990. Men det var 25 år før han ble rammet av den personlige tragedien som nå har gitt oss det doble, nesten 70 minutter lange albumet «Ghosteen».
I 2015 omkom Nick Caves 15-årige sønn Arthur i en fallulykke, i nærheten av hjemmet i Brighton. Nick Cave har vært åpen om både den store sorgen og bearbeidelsen av den, men jeg var likevel ikke forberedt på albumet «Ghosteen», som i stor grad kretser rundt ulike aspekter ved tapet av sønnen.
Dels fordi albumet ble sluppet på den «moderne» måten, det vil si uten at vi ante noe før han bare ei uke før utgivelsen litt smånonsjalant fortalte om det på sin nettside. Og dels fordi Nick Cave som artist har gjennomgått en tydelig forandring etter sønnens død.
Vel å merke ikke så mye musikalsk som i sin holdning til omgivelsene. For mens Nick Cave tidligere var den mystiske artisten som dyrket en mytisk avstand til alt og alle, har han nå åpnet seg opp på en helt annen måte. Han har ikke bare lagt ut på en arenaturné, han har også reist rundt med et Q&A-show der han svarer åpenhjertig på spørsmål fra salen, foruten at han har invitert fans til å kommunisere direkte med ham på sin egen nettside The Red Hand Files.
Det var også der nyheten om det nye dobbelalbumet med Cave og hans Bad Seeds ble kjent, som svar på det enkle fanspørsmålet «When can we expect a new album?». Neste uke, svarte Nick Cave samtidig som han forklarte at «the songs on the first album are the children», mens «the songs on the second album are their parents», før han sammenfattet «Ghosteen is a migrating spirit».
Rolig og sørgmodig
Stilistisk kan «Ghosteen» betraktes som en slags naturlig forlengelse av «Skeleton Tree», 2016-albumet som i sin bleke dysterhet ble tolket i lys av sønnens død, selv om Nick Cave hevdet at mesteparten av materialet var skrevet og ferdiggjort før den fatale ulykken.
Men mens mye av Skeleton-musikken var klaustrofobisk, støyende og brutal i all sin fortvilelse, er «Ghosteen» mye roligere. Det kan virke som han i større grad har forsont seg med skjebnen, slik at han i all sin sorg likevel slipper inn både lys og varme. Spesielt preger dette «children»-albumet, der synther, pianoer og strykere skaper et varsomt bakteppe mens Cave synger «well, sleep now, sleep now/Take as long as you need/Cause I’m just waiting for you».
Mens det er åtte låter på «children»-albumet er det bare tre på «their parents»-plata. Hvorav to klokker inn på godt over ti minutter, og i større grad fokuserer på savnet og fortvilelsen som han er innforstått med at han fortsatt må leve med. Eller som strofen han gjentar om og om igjen i albumets avsluttende kutt: «I’m waiting for peace to come».
Av Leif Gjerstad
Les også: Nick Cave – elsket og hatet (arkivintervju fra 1985)
Les også: Rockens mørkemann (arkivintervju fra 1986)
