Han har vært redaktør i BLA og anmelder bøker for Klassekampen. Men i stedet for «bare» å lese andres bøker har Even Teistung nå debutert med romanen Endestasjoner.
Aktuell med romanen «Endestasjoner» på Gyldendal forlag
Kort om deg selv?
– Fra Fredrikstad, bor i Oslo, halvt tysk, 32 år, jeg leser. Enten til doktorgraden, om W.G. Sebald og Jenny Erpenbeck og Hannah Arendt, eller til jobben som litteraturkritiker i Klassekampen – eller, aller helst, av egen interesse og glede. Da holder jeg stort sett til i midt-Europa, et sted mellom Nord-Tyskland og det gamle Habsburgriket. Det siste halvåret ofte inni hodet til nobelprisvinner Elias Canetti.
Foruten det litterære er jeg en ganske habil kokk, en temmelig slapp musiker – og etter hvert forholdsvis god på fuglekikking.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg tror ikke jeg egentlig ville det, i streng forstand, «bli forfatter», og føler meg heller ikke som det. Men jeg skjønte tidlig, på ungdomsskolen, at jeg likte å skrive, aller helst i kortform og med humor. Og så, etter noen år med litteraturstudier, begynte tankene liksom å samle seg inn mot et prosjekt. Jeg kommer fra musikken, så skriving handler mye om klang, melodi, flyt. Da jeg oppdaga den tyskspråklige litteraturen, fant jeg noe som gav resonans: Thomas Manns setninger, Kafkas setninger, Erpenbeck, Sebald – det å drive av gårde på en forfatters språk. Det var kanskje der jeg oppdaga lysten til å skrive det som etter hvert ble en bok.
Hva handler boka di om?
– Endestasjoner handler om å lete og å ikke finne. Om å være noens barn, å være forelder, om å flykte fra ansvar, og om hvordan enkeltmennesket er vevd inn i historiens gang og aldri egentlig kan unnslippe, verken seg selv, sin arv eller sin historie. Sånn omtrent.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg lurer på om det er Ali Smith som sier at litteratur er lagd av litteratur. Denne boka springer ut av lesinga mi, på den ene siden, og på den andre min egen halvtyskhet: ønsket om å utforske hvordan det ville vært å ikke kjenne sin egen forhistorie, fordi generasjonene ikke deler et felles språk som kan formidle erfaringer på tvers av tiden. Med hver besteforeldregenerasjon forsvinner et enormt vell med erfaringer, og spørsmålet om nøyaktig hva man mister kan fylle meg med gru. Som fortelleren i boka tenker: Enhver burde skrive sine foreldres historie.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Venners lag og øl, alltid. Men først etter kaffe og aviser på senga, langsomme frokoster, tusling rundt i nærområdet – helst om høsten – og, selvsagt, lesing.
Av Leif Gjerstad
