Etter tidligere å ha skrevet bøker for barn og ungdom retter Andrea Bræin Hovig blikket mer mot de voksne i romanen «Siste akt», der hun ifølge en anmelder skriver «smart og underholdende om #metoo».
Aktuell med romanen «Siste akt» på Aschehoug forlag
Kort om deg selv?
– Vokste opp litt hist og pist, men har bodd forskjellige steder i Oslo fra jeg var 10 år. Jeg gikk musikklinja på videregående, deretter folkehøyskole og noen pussige jobber, før jeg gikk på Statens Teaterhøyskole på tampen av nittitallet. Fra da av har jeg jobbet i ett sett. Jeg elsker å arbeide. Men jeg trenger også helt blanke perioder da jeg ikke gjør noe særlig annet enn å surre rundt i pysj sammen med ungene mine. Eller alene i skogen. De periodene kan være korte som et døgn, eller lang som en sommer. Men de er livsnødvendige for meg.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har egentlig alltid skrevet, men har nok ikke tenkt på meg selv som en forfatter før nå. Vet ikke helt hvorfor, jeg har jo utgitt tre barnebøker og to ungdomsromaner. Kanskje jeg synes det er flaut, på en måte. Mitt første dikt har jeg fortsatt. Jeg tror jeg var fire år da jeg skrev det. Bokstavene er skjeve, men oppsettet ser ut som et slags dikt.
BLOMSTER FALLER
OM LIV
TÅRER GLØDER MOT DEG
Jeg har aldri vært særlig lystig anlagt.
Jeg har alltid lest masse. Det kan ligge så mye selvhjelp i lesingen. Nesten uansett hva man leser av skjønnlitteratur tror jeg det å mane fram egne bilder, sette seg inn i andres situasjoner og dilemmaer, leve seg inn i andres kamper uten å måtte kjempe dem selv, er noe av det fineste vi kan oppleve i kunsten. I hvert fall er det slik for meg. Så kanskje det er derfor jeg er forfatter? Fordi det er viktig for meg? Det er jo i så fall et litt selvsentrert prosjekt. Jeg vet ikke. Jeg skriver fordi jeg ikke kan la være. Enda så anstrengende og dårlig betalt det er.
Hva handler boka di om?
– I romanen møter vi Torill (74) og Rut (46), mor og datter. De har et svært betent forhold. Begge er skuespillerutdannet, men det er bare mor Torill som har benyttet seg av utdannelsen. Rut gikk ut av Teaterhøyskolen med barn i magen, et barn hun får med svært så omreisende regissør. Rut har ofret mye for sønnen Mathias, men har tidvis elsket både livet som alenemor og jobben som barnehageassistent. Men livsførselen hennes røper at noe er alvorlig på vranga likevel. Torill har egentlig trukket seg tilbake etter fylte 70, men takker ja til et siste comeback på Nationaltheatret. Boka utspiller seg høst og vinter 2017, mens #metoo dundrer løs i vår del av verden. Torill og Rut sine gamle historier blir trukket fram i lyset uten at de ønsker det selv, og relasjonen dem imellom går fra vondt til verre. Eller bedre, om man vil. Det vil nok være ulike syn på dette.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Jeg er veldig interessert i det voksne barnet. For vi er jo på en måte noens barn så lenge omsorgspersonene, eller de som skal være omsorgspersoner, er i live. Enten vi vil eller ei. Dette er vanskelig for mange. Og under det norske skuespilleroppropet under #metoo, #stilleforopptak, lurte jeg mye på hvorfor ikke alle stilte seg bak. Jeg selv deltok helhjertet, men jeg er alltid nysgjerrig på mennesker som tenker annerledes enn meg selv. Slik Rut og Torill gjør. Disse temaene smeltet sammen i romanen «Siste akt». Jeg ser på #metoo og #stilleforopptak som en Gregers Werle fra Villanden. Noe som kommer utenfra med en sterk og umettelig sannhetstørst. Som en slags ubuden og uønsket gjest.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Jeg har det veldig fint sammen med ungene mine, og velger dem framfor mye annet. Jeg vil at de skal bli lei av meg, liksom.
Jeg driver med mange ulike former for håndarbeid. Jeg har vært over gjennomsnittet opptatt av klær helt fra jeg var liten, og nå lager jeg mine egne. Og så leser jeg. Mest mulig.
Av Leif Gjerstad
