Han fanget tidsånden i «For What It’s Worth» og ble en av sin tids mest verdsatte artister. I dag fyller Stephen Stills 80 år.
For tre år siden uttalte dagens jubilant at han gikk over i pensjonistenes rekker. Det forhindret ham likevel ikke fra å gå opp på scenen sammen med Neil Young for bare tre måneder siden, samtidig som han ikke utelukket at det kunne bli flere konserter både med Young og Graham Nash.
Sterk 60-stemme
Hva en slik uttalelse nå måtte være verdt – eller for å si det med hans egne ord «For What It’s Worth». Buffalo Springfield-låten og samtidskommentaren fra 1967 som ikke bare fanget tidsånden, men som også introduserte både Stephen Stills og Neil Young for et større publikum.
Og enda større skulle publikum bli da kortlivete Buffalo Springfield ble etterfulgt av supergruppa Crosby, Stills & Nash som i 1969 gjorde furore med sitt selvtitulerte album. Og der Stills i åpningskuttet slo an tonen i suveren stil med sin kjærlighetserklæring til Judy Collins i «Suite: Judy Blue Eyes». Det hører også med til historien at selv om de delte nokså broderlig på låtene, var Stills den klart dominerende musikeren. Crosby og Nash spilte riktignok gitar på sine egne låter, men alle gitarsoli ble framført av Stills, som også tok rollen som bandets bassist og brettspiller..
Fra trio til kvartett
Med tanke på at Stephen Stills og Neil Youngs mange krangler i Buffalo Springfield var den kanskje viktigste grunnen til at bandet sprakk, kom beskjeden om at trioen Crosby, Stills & Nash kort tid etter gjennombruddet ble utvidet til en kvartett, med Neil Young som fjerdemann, nokså overraskende.
Ikke minst fordi det var Stills som tok initiativet til å få med Young, da Crosby, Stills & Nash skulle ut på sin største store turné. Musikalsk var det et smart trekk, og supergruppa CSN ble enda mer supre som CSN&Y. Likevel ble det bare et studioalbum, «Deja vú» og protestklassikeren «Ohio» som kulturell markør før de fire gikk hver til sitt. Så da den doble liveplata «Four Way Street» kom i 1971 var kvartetten allerede historie.
Solo og Manassas
For Stephen Stills gikk ferden videre til to kjappe og framgangsrike soloplater, før han i 1972 startet bandprosjektet Manassas, med blant andre Crosbys gamle Byrds-kollega Chris Hillman. Nok en gang sto Stills bak et glimrende debutalbum (det doble «Manassas»), og nok en gang ble vi vitne til et kortlivet prosjekt.
Det ble ytterligere en Manassas-plate før Stills i 1973 vendte tilbake til solokarrieren. Med blandet hell, må vel sies. For etter tredjealbumet «Stills» i 1975 var Stills dessverre bare en blek skygge av sitt gamle jeg. Noe som også illustreres ved samarbeidet i 1976 med Neil Young på albumet «Long May You Run» Et album hvor de få minneverdige melodiene alle er signert Neil Young.
Stephen Stills har selv forklart sin kreative nedtur fra midten av 1970-tallet med «for mye dop og alkohol». Dette misbruket skal han etter hvert ha fått kontroll over, men dessverre uten at han har nådd gamle høyder igjen. Størst interesse har Stills derfor skapt når han med jevne mellomrom har vendt tilbake til sine gamle bandkompiser David Crosby, Graham Nash og Neil Young.
Gamle venner
Etter første gjenforening i 1977 er det fram til tusenårsskiftet kommet tre nye Crosby, Stills & Nash-album og like mange med Crosby, Stills, Nash & Young. Det siste av disse med den optimistiske tittelen «Looking Forward».
Til tross for en slik tittel er det siden kke blitt flere plater verken med CSN eller CSN&Y.
Til gjengjeld fortsatte CSN å turnere mye sammen, både på 00-tallet og 10-tallet. Turneen i 2015 tok dessuten trioen til Oslo Spektrum. En seanse som vel ble rikere på gode minner enn store «der og da»-opplevelser., samtidig som Stephen Stills nok dessverre virket å være den minst vitale av de tre.
Siste studioalbum med Stills kom for øvrig i 2017, da han lagde en plate sammen med sin gamle flamme Judy Collins, «Everybody Knows». Og i den grad tittelen virker kjent, så er det helt riktig Leonard Cohens gamle klassiker fra 1988 og «I’m Your Man»-albumet.
Studiomusikeren Stills
Siden vi her trekker inn andre artister som Judy Collins og Leonard Cohen, kan det også være på sin plass å minne om at Stills i et par tiår fra seint 1960-tall jobbet mye studiomusiker og deltok på mange ulike plateprosjekt. Framfor alt sammen med Joni Mitchell, men du finner også Stills bidrag på en så pass brokete forsamling som The Monkees, Jefferson Airplane, Bill Withers, BeeGees og Public Enemy. Bare for å nevne noen.
Og endelig, Stills har ikke bare medvirket på plater med Eric Clapton og Jimi Hendrix. Begge spiller i tillegg på hans solodebut fra 1970, «Stephen Stills». Riktignok på to ulike kutt, men (uten at jeg kan garantere at det stemmer) det skal visstnok være det eneste studioalbum som både Clapton og Hendrix medvirker på.
Under finner du en spilleliste med noen av Stephen Stills mest kjente og/eller beste låter.
Av Leif Gjerstad
Les også:
Les også: Buffalo Springfield – To år sikret evig liv
Les også: 50 år siden Crosby, Stills & Nash
Les også: Collins, Stills & Cohen
Les også: CSNY: Veteraner ser framover (intervju fra 1999)
