Kalvøyafestivalen var alle norske festivalers mor. Og ved roret gjennom nesten alle festivalens 26 år sto Paul Karlsen. Nå har han mønstret av for godt. Paul Karlsen døde fredag 12. juli, 72 år gammel.
Første gang jeg hørte om Paul Karlsen var da han midt på 1960-tallet spilte i popbandet Cool Cats. Første gang jeg hørte Paul var da han noen år seinere sto på scenen med sitt nye band Happie. Og første gang jeg snakket med Paul Karlsen var da han, midt på 1970-tallet, med snadda i munn og et varmt smil under sitt lange, bølgende hår vandret over sletta foran scenen på Kalvøyafestivalen.
Alltid blid, alltid smilende
Men kjent med ham ble jeg først da jeg noen år seinere begynte å jobbe som musikkjournalist i Dagbladet. Kalvøyafestivalen var noe vi selvsagt viet stor plass og oppmerksomhet, og den vi alltid kontaktet da det var noe vi lurte på var Paul Karlsen. Ikke bare fordi han var «Kalvøya-generalen», men også fordi han alltid syntes å ha tid til oss journalister. Alltid blid, alltid smilende – og alltid med noen morsomme eller snedige formuleringer som gjorde seg godt på trykk.
Kontakten med Paul ble så god at jeg i noen år også påtok meg oppgaven å skrive pressemeldinger for Kalvøyafestivalen, samtidig som Paul stadig var på telefon for å lufte tanker om artister som festivalen muligens kunne få på programmet. Spesielt litt yngre band var han opptatt av å høre min mening om, i en slags erkjennelse av at akkurat det ikke nødvendigvis var hans greie.
Selv om jeg etter noen år sa fra meg oppdraget å skrive pressemeldinger, var kontakten med Paul fortsatt like tett som god. Foruten det årlige sommereventyret på Kalvøya booket han jo også artister i stor stil gjennom Decibel Booking, samtidig som han i Rockefellers første leveår hadde enerett på å forsyne rockeklubben med artister. Vi så hverandre titt som oftest, og alltid møtte han meg med et smil og snadda i munnviken.
Maktkamp og bråk
Ukjent for de fleste av oss, var Kalvøya-festivalen på store deler av 1980-tallet og tidlig på 1990-tallet dessverre også preget av maktkamp om posisjoner og profil. Tidligere venner ble uvenner, og de som havnet i opposisjon til Paul så noe annet enn det smilet vi på utsiden assosierte ham med.
Paul vant maktkampen, men etter et katastrofalt festivalår 1994 med striregn og Peter Gabriel på plakaten, var i praksis festivalens dager talt. Riktignok fortsatte den i ytterligere tre år, med artister som Neil Young, Bjørk og (på den aller siste festivalen i 1997) David Bowie, Nick Cave og Prodigy som trekkplastre, men mentalt var Paul ferdig med festivalen og klar for andre oppgaver.
Advokat Karlsen
Han sadlet om, begynte på jusstudier og tok som 60-åring juridikum og begynte å jobbe som advokat ved advokatfirmaet Dæhli, Bull & Co i Oslo. I denne perioden hadde jeg ikke så mye med Paul å gjøre, men siden advokatbyrået hans holdt til nokså nært mitt hjem støtte vi på hverandre på gata rett som det var. Hver gang ble det til at vi stoppet opp og snakket, noen få ganger innvilget vi oss også en skravlepause på en kaffebar. Paul syntes veldig fornøyd med å ha funnet en ny plass i livet, og benektet på det sterkeste at han savnet musikkbransjen. Den var han ferdig med. Fastslo han, med det samme sjarmerende smilet jeg hadde blitt kjent med noen tiår tidligere.
Helt ferdig med musikkbransjen eller meg var han likevel ikke, da ideen om en bok om Kalvøya-festivalen dukket opp rundt 2015. Et første forsøk aborterte, før jeg ble spurt om jeg kunne tenke meg å påta meg oppgaven. Jeg sa ja, noe som naturlig nok medførte mye og tett kontakt med Paul i den halvannet år lange prosessen fram til bokutgivelsen i juni i fjor.
Kalvøya-bok
Arbeidet med boka skulle vise seg å bli en tøff prosess, siden den gamle konflikten mellom sentrale personer i Kalvøyafestivalen var betent og alle ville eie sannheten. Det gjaldt også Paul, men selv om han noen ganger kunne være sterkt uenig i hva jeg fokuserte på, aksepterte han hele tiden at jeg som forfatter hadde full frihet, og at hans rolle kun var som en meget sentral kilde.
Da «Kalvøyafestivalen – en musikalsk tidsreise» kom i juni i fjor var Paul også raus nok til å si at han kunne ha ønsket at bildet av ham hadde blitt litt mer glanset, men at han innså at boka faktisk fortalte historien «slik den var».
Sykdom
På det tidspunktet var Paul allerede syk. En kurert prostatakreft hadde meldt sin tilbakekomst, og ble ledsaget av andre komplikasjoner som krevde operasjoner. Lenge så det ut til å gå bra, og på vårparten i år ringte Paul meg gledesstrålende for å fortelle at han nå var oppe og gikk igjen. Riktignok med rullator, men framskrittet var så stort at han satset på at han snart kunne kvitte seg med gåhjelpen og klare seg helt på egen hånd.
Slik gikk det dessverre ikke. Den positive utviklingen beveget seg plutselig i negativ retning, og fredag 12. juli måtte Paul gi tapt. Livet ebbet ut og jeg mistet en god venn.
Takk for alle de fine stundene vi fikk sammen Paul!
Av Leif Gjerstad
Fint og treffende minneord.
Takk for flotte ord om Paul, en flott mann som jeg hadde gleden av å bli kjent med på mine turneer med Cool Cats i 1966 og 67. Hvil i fred kjære Paul <3 Rigmor
Et langt og hyggelig bekjentskap er over.
Kondolerer til de nærmeste.
Takker for alle store musikkopplevelser fra COOL Cats til verdensstjerner på Kalvøya. Var morro å være med å sjaue utstyr og høyttalere i avklipte jeans og bar overkropp og være med på nachspiel på Down Town hvor bl. Van Morrison… rather pissed… pissa på skoene mine. Paul. Vi glemmer deg ikke. RIP 🌹
Første gang jeg så et lys levende popband var på Søre Ål samfunnshus ved Lillehammer, med Jack Daily, Solfrid heier – og Cool Cats! Det gjorde et dypt inntrykk og ikke lenge etter ble trommer innkjøpt, band etablert og snart besøkte vi også samfunnshus! RIP og takk!