“Storbarnsforeldre”: Én kommentar. 105.000 delinger. Bok

En VG-kommentar resulterte i 90.000 delinger på Facebook. Og i bok, som kommer til høsten. (Foto: Sigbjørn Sigbjørnsen)

En VG-kommentar resulterte i 90.000 delinger på Facebook. Og i bok, som kommer til høsten. (Foto: Sigbjørn Sigbjørnsen)

(Intervjuet med Hoftun Gjestad ble opprinnelig publisert i juni i år. Er oppdatert og tidsangivelser justert, siden boka nå er kommet ut. Utover det ingen endringer)

Oslo: Småbarnsforeldre får hjelp og støtte til alt, mens storbarnsforeldre får klare seg best de kan, skrev VG-journalist Guro Hoftun Gjestad i fjor høst. Nå er hennes aviskommentar delt 105.000 ganger på Facebook og i tillegg blitt til boka “Storbarnsliv”.

– Dette er ikke noe angrep på småbarnsforeldre som har sitt å stri med. Men jeg ble litt lei av at mamma-pappa-begrepet så til de grader skal eies av småbarnsforeldre. Har du småbarn er det hjelp og støtte å få overalt, men når de blir større er tilbudet mye mindre. I hvert fall hvis barna er “normale”, uten større adferdsproblemer, hevder Guro Hoftun Gjestad.

Hennes bok “Storbarnsliv. Om å vokse opp med barn” ble utgitt denne helgen, og bygger altså på kommentaren hun skrev for ett år siden.

Om kommentaren forteller VG-journalisten at hun hadde hatt temaet storbarnsforeldre i tankene en stund, men at den utløsende faktoren bak kommentaren var en klagesang fra en profilert småbarnsmor i august i fjor.

– Da hun skrev at hun ikke fant noen bøker om småbarn som passet henne, stønnet jeg litt herregud, før jeg fikk ånden over meg og gikk løs på kommentaren.

Ny alder, nye problemer

Hoftun Gjestad peker på at hverdagen for storbarnsforeldre er like krevende som for småbarnsforeldre. Det bare gir seg andre utslag. For mens problemene med små barn tross alt er håndterbare, blir de mer uoversiktelige når barna blir så store at de begynner på løsrivelsesprosessen.

Hva gjør man når det er seint på natt, tenåringen ikke er kommet hjem og mobilen er skrudd av? Hvordan skal man få poden fra å tilbringe hele døgnet foran PCen, uten kontakt med venner i “det virkelige livet”?

Disse spørsmålene reflekterte den 44-årige journalisten over i sin kommentar. Og fikk en respons som ikke var mulig å forutste.

– Som featurejournalist i VG har jeg jobbet mest for papir og VG+ (lukket nett), og derfor ikke opplevd særlig av delekulturen. Ikke før Storbarn-kommentaren. Det var bare helt vilt hvordan den ble delt, og om noe viser responsen at mange storbarnsforeldre føler de står helt aleine med problemene sine.

Les også: Kjære storbarnsforeldre (VG, 24.08.2014)

Fikk mange tilbud

I dag er saken delt mer enn 105.000 ganger på Facebook, mens seks forlag meldte sin interesse allerede uka etter publiseringen. Valget falt på Forlaget Oktober, og lørdag 10. oktober fant “Storbarnsliv. Om å vokse opp med barn” veien ut til bokhandlerne.

– Min første tanke var at jeg ikke kan skrive ei bok som dette. Verken jeg eller mannen min er fagekspert på dette feltet, og å være åpen og ærlig om våre utfordringer var sårbart og skummelt. Men så fant jeg ut at det ikke var så farlig å sette døra litt på gløtt likevel, kommenterer Hoftun Gjestad.

I boka lener hun seg noe på fagfolk, men aller mest på historiene som andre foreldre har delt med henne. Samt noen egne.

– Ungdommer er noe av det fineste og mest aktive vi har. Likevel er det slik at vi gjerne ser på spedbarn med undring, på ungdom med frustrasjon. Og til tross for at “store barn” er utsatt for mye større dødsrisiko enn både småbarn og voksne, både snakkes og skrives det lite om dette. Rart.

To bøker fra før

“Storbarnsforeldre” er ikke VG-journalistens første, men tredje bok. Debuten fant sted med voksenromanen “Anfall” i 2011, mens ungdomsromanen “Ord på S” kom i april i år.

Mens den første noe forenklet kan sies å handle om sorg og lidenskap, kretser den andre rundt sorg og forelskelse. Begge med referansepunkt i hennes eget liv, selv om hun understreker at bøkene på ingen måte er selvbiografiske.

– Da jeg var 18 år mistet jeg min storebror. Sorgen over å miste ham var bunnløs, mens jeg var i en party party-alder. Jeg slet med hvordan jeg skulle takle sorgen. Var det lov å være glad når broren var død? Kunne jeg gå på fest? Eller måtte jeg sørge på en måte så alle så det?

Sorg og forelskelse

Det er nettopp disse spørsmålene forfatteren lar den 18-årige hovedfiguren i “Ord på S” bakse med.

Etter at mora til Sun dro da hun var ei lita jente, har hun vokst opp sammen med sin far. Men en dag skjer det utenkelige, at faren mister livet på jobb. Han dør i en fallulykke fra en høy kran. Sorgen og savnet etter faren er monumentalt, men så treffer hun Simen. Han spilte i begravelsen til faren og skal studere i byen. Og Sun forelsker seg. Men har hun lov å føle på den sterke lykkefølelsen? Når hun sørger?

– Som ung er du veldig selvsentrert, og da jeg mistet broren min opplevde jeg at dette sto som en slags sperre for det å bearbeide sorgen. Det var først da jeg ble voksen jeg klarte det på alvor, forteller Guro Hoftun Gjestad.

Av Leif Gjerstad

(Leffe gjør for ordens skyld oppmerksom på at han kjenner både Guro og mannen hennes, og at de også har noe sosial kontakt)

Legg igjen en kommentar