Paul Simon er lavmælt og rager ikke særlig høyt over bakken. Men som artist ruver han over de aller fleste. Torsdag spiller 75-åringen i Oslo Spektrum, muligens for aller siste gang.
Det siste skal vi kanskje være litt forsiktige å si for mye om. Det er tross alt bare halvannet år siden han gjestet Norge sammen med Sting, og tre år før det igjen sto han på Spektrum-scenen og framførte sitt klassiske «Graceland»-album. Men begge disse tilfellene var litt sånn spesielle begivenheter, og som soloartist på «ordinær» turné er han mer sjelden å se. Dessuten har han i forkant av denne turnéen indikert at det neppe blir flere.
Derfor kan torsdagens Oslo Spektrum-konsert bli Simons siste her i landet, i tilfelle faktisk på dagen (27. oktober) 36 år siden han spilte i Norge for aller første gang, i Drammenshallen.
50 år siden gjennombruddet
Jeg var der den gangen, og jeg vil selvsagt være i Spektrum denne gangen også. For selv om jeg ved namedropping av store helter, kanskje aldri husker å nevne ham i aller første rekke, så har han alltid vært der. Som en artist som på sin egen myke, lavmælte måte har perfeksjonert sitt uttrykk, samtidig som han har vært i stadig utvikling. Kan det egentlig bli særlig bedre?
Mitt aller første møte med Paul Simon var da han og Art Garfunkel ga ut singelen «The Sound of Silence» høsten 1965. En låt som sammen med The Byrds nesten samtidige «Mr. Tambourine Man» symboliserte og personifiserte den nye folkrock-sjangeren mer enn noen andre. En låt som mer enn 50 år seinere funkler som en av de evige og tidløse klassikerne.
Det jeg ikke visste den gangen var likevel at «The Sound of Silence» slett ikke var helt ny, like lite som Simon & Garfunkel var nykommere. For som duo hadde de samarbeidet siden 1950-tallet og som plateartister hadde de i 1957 – som Tom & Jerry – en liten hit med «Hey Schoolgirl».
Dessuten hadde en helakustisk versjon av «The Sound of Silence» allerede vært ute på markedet i ett år og floppet helt, da produsent Tom Wilson, oppildnet av Byrds-suksessen (og uten å fortelle det til Simon og Garfunkel!) bestemte seg for å legge på elektriske gitarer, bass og trommer og biffe opp lyden litt og gi ut singelen påny. Som kjent gikk det bedre denne gang.
Oppløst da alt eksploderte
Det litt pussige faktum er at da «The Sound of Silence» ble en hit, var Simon & Garfunkel formelt historie. Ungdomskompisene hadde egentlig avsluttet samarbeidet allerede noen år før, da tenåringskonseptet Tom & Jerry føltes litt feil. Men da interessen for folkmusikk blomstret tidlig i 1960-årene kom de sammen igjen, og ga som Simon & Garfunkel ut albumet «Wednesday Morning, 3. A.M.» høsten 1964.
Det var på dette albumet originalversjonen av «The Sound of Silence» dukket opp, mens de andre låtene var en miks av tradisjonelle låter, nye Simon-komposisjoner og noen covere, heriblant Bob Dylans «The Times They Are A-Changin». Alt akustisk og støpt i tradisjonell folkdrakt, med skjønnsang inspirert av og i samme gate som Everly Brothers.
Den ensomme trubaduren
Men selv om plata i ettertid har fått mye oppmerksomhet, ble den i 1964 møtt med taushet. I USA hadde akkurat The British Invasion rullet innover landet og fortrengt vise- og folkmusikk, og i stedet for å feire store triumfer i hjemlandet forlot Paul Simon i kjølvannet av albumdebuten Greenwich Village til fordel for en lavprofilert turné i England. Alene, uten Garfunkel og uten annet selskap enn sin gitar.
Så ensomt ble det etterhvert at Paul Simon i ren hjemlengsel skrev «Homeward Bound», mens han ventet på et tog. En like sår som poetisk skildring av «a poet and a one man band» som reiser fra by til by, føler seg fremmed overalt – og bare ønsker å reise hjem. Det er skrevet utallige sanger om «livet på veien», dette må være en av de aller beste!
Den første gullalderen
Mens Paul Simon oppholdt seg i England, spilte han forsommeren 1965 inn solodebuten sin, «Paul Simon Songbook». Mest for å ha et slags visittkort å vise til, siden Wednesday-albumet på det tidspunktet ikke var utgitt utenfor USA.
Men dette skjedde bare få måneder før den nye, elektriske versjonen av «The Sound of Silence» tok av, så da Simon returnerte til USA og Art Garfunkel trakk han like gjerne Songbook-albumet fra markedet. Nå var det bare Simon & Garfunkel som gjaldt! Og utover 1960-tallet ble duoen både en av de aller mest respekterte og framgangsrike rocken hadde å by på. Med singelhits som tidligere nevnte «Homeward Bound», «I Am a Rock», «Scarborough Fair», «Mrs. Robinson» samt «The Boxer», «Cecilia» og «Bridge Over Troubled Water».
De tre sistnevnte fra albumet «Bridge Over Troubled Water» (1970) som ikke bare ble Simon & Garfunkels aller største suksess, men også deres siste album sammen. De to gamle ungdomskompisene hadde vokst fra hverandre, og harmonien som preget sangen deres manglet i forholdet deres. Maktbalansen ble for skjev. Det var Simon som skrev alle låtene og det var han som hadde de aller fleste idéene, slik at Garfunkels bidrag mer eller mindre ble begrenset til å forgylle vokalen.
Soloartisten Simon
Da de to gikk fra hverandre, var det derfor aldri særlig tvil om hvem av de to som hadde de beste forutsetningene for en framgangsrik karriere på egen hånd. Noe Simon bekreftet med sine tre første album på egen hånd, «Paul Simon» i 1972, «There Goes Rhymin Simon» i 1973 og «Still Crazy After All These Years” to år etter det igjen
De to første var majestetiske triumfer som ivaretok den poetiske nerven i Simons musikk, samtidig som de pekte framover. «Paul Simon» åpner eksempelvis med reggaeinspirerte «Mother and Child Reunion» (innspilt på Jamaica med musikere fra bandene til Jimmy Cliff og Toots & The Maytals) og på «Me and Julio in the Schoolyard» beveger han seg inn i et litt mer jazzete terreng. Mens «There Goes Rhymin Simon» generelt var rikere produsert med et større og soulstenkt lydbilde, adskillig nærmere New Orleans enn Greenwich Village.
Størst suksess av disse tre fikk imidlertid «Still Crazy After All These Years», hvor Simon musikalsk har flyttet hjem til New York igjen, men heller oppsøker jazz og soul-miljøet Uptown og i Harlem enn The Village lenger ned på Manhattan. Det er også på denne skiva vi finner Simons største hit på 1970-tallet, den snodige «Fifty Ways To Leave Your Lover».
Comeback med Graceland
Etter et intenst tiår med fem studioalbum med Simon & Garfunkel og tre på egen hånd, tok Paul Simon det mer med ro det neste tiåret. Hans to utgivelser i denne perioden, «One Trick Pony» (1980) og «Hearts and Bones» (1983) gjør ikke skam på Simon, men blir likevel stående som en parentes når hans karriere skal oppsummeres.
Men i 1986 var han til gjengjeld tilbake igjen, sterkere enn noensinne. Og selvsagt: Også mer omstridt. Historien om hvordan han brøt den kulturelle boikotten av Sør-Afrika og dets apartheid-regime under innspillingen av «Graceland» bør være så kjent at vi kan la den ligge her. Og heller fokusere på hvordan han oppsøkte musikkmiljøet i sørafrikanske townships og kom ut derfra med et album som er en av de største multikulturelle triumfene – både artistisk og kommersielt – som musikkhistorien har opplevd.
Derfor forstummet kritikken også etterhvert, slik at Simon og hans afrikanske musikere siden har fått full og ubetinget anerkjennelse for det de skapte sammen. Og da de for få år siden sammen la ut på en 25-års jublieumsturné (som også kom til Oslo), ble «Graceland» feiret og hyllet som den klassikeren den er.
Rytmisk verdensbasis
«Graceland» staket på mange måter også ut den kursen Paul Simon siden har fulgt. Uten helt å forlate sitt utgangspunkt som melodiøs og poetisk singer/songwriter, har han kastet seg ut i den store verden og med stor nysgjerrighet og åpenhet utforsket det rytmiske univers som finnes utenfor New York. Seinest på årets album «Stranger to Stranger», hvor han heller ikke skyr elektroniske dance-elementer i sin rytmiske miks uten å miste seg selv underveis.
Dette albumet er vel også den enkleste forklaringen til at Paul Simon har lagt ut på en omfattende verdensturné. Som startet i New Orleans i april og etter Oslo torsdag fortsetter sin ferd til sin (foreløpig) endelige sluttstasjon i Dublin om en snau måned.
Gode kritikker
Siste stopp før Oslo har vært tre konserter i Sverige (én i Göteborg, to i Stockholm), som alle har fått veldig positive kritikker i svensk presse. Og for deg som eventuelt skal til Oslo Spektrum torsdag, tyder rapportene på at det blir en lun rytmisk fest i Simon-terreng, med noen låter fra Simon & Garfunkel-tida, noen få 70-tallsklassikere og ellers med materiale helst hentet fra albumene «Graceland», «The Rhythm of the Saints» (1990) og selvsagt hans to siste, «So Beautiful or So What» (2011) og «Stranger to Stranger».
På sin siste Stolckholms-konsert (tirsdag) spilte Paul Simon totalt 30 låter, mens normalen har vært 26-27. Vi får se hva det blir i Oslo. Jeg har uansett tro på at det kan bli en finfin kveld!
Av Leif Gjerstad
Les også: Konsertanmeldelse: Simon skinner mer enn Sting
Les også: Simon & Sting
Les også: Paul Simon: På jakt etter hellige rytmer (arkivintervju fra 1990)
