(Intervju første gang publisert november 1989)
Stockholm: 80-årene har vært gode år for meg, mye bedre enn 70-årene. Som menneske er jeg blitt mer moden og harmonisk, og dette har også hatt positiv innflytelse på mitt arbeid som artist. Nei, jeg har ingen grunn til å klage.
Phil Collins smiler beskjedent og flytter litt på blomsten som står på det lille bordet ved siden av ham. Den litt rundmagede og tynnhårete superstjernen har tatt turen til Stockholm for å treffe et dusintalls skandinaviske journalister.
Foranledningen er selvsagt hans nye LP «…but seriously» som kommer i butikkene på mandag, og ganske sikkert blir en av storselgerne i det tilstundende julesalget. Ikke minst den første singelen derfra, den tankevekkende historien om forskjellige livsskjebner, «Another Day In Paradise», allerede er blitt en stor hit.
– Tittelen betyr selvsagt ikke at jeg nedvurderer mine tidligere plater, men spiller mer på at den forrige jeg gjorde var «Buster» med utgangspunkt i filmen ved samme navn. I samsvar med filmen var den mye lysere og mer overfladisk, mens denne mye bedre reflekterer mine egne tanker og følelser. Som musiker og menneske. Jeg ønsket å minne folk om at Phil Collins er mye mer enn bare en Mr. Nice Guy som synger sjarmerende sanger som «A Groovy Kind of Love», sier 38-åringen som har fått med seg gamle venner som Eric Clapton, David Crosby og Steve Winwood på sin nye LP.
Solo og gruppe
«…but seriously» er Collins fjerde solo-LP, åtte år etter debuten med «Face Value» og snart fem år etter at hans forrige bidrag, «No Jacket Required», sementerte hans posisjon som en av verdens mestselgende artister. Parallelt med solokarrieren er Phil Collins stadig medlem av Genesis.
Det er nå snart 20 år siden han ble med i Genesis, og nesten 15 år siden han flyttet seg fra trommestolen til sangmikrofonen. Som en kreativt nyskapende enhet var Genesis adskillig mer spennende før Peter Gabriels avskjed, men de største framgangene er kommet etterpå og med Collins i hovedrollen.
Med blanke ark
– Noe av hemmeligheten bak vår suksess er noe så enkelt som at vi fortsatt er gode venner, etter alle disse årene. For meg virker den situasjonen som enkelte andre band befinner seg i, at medlemmene ikke tåler trynet på hverandre, helt absurd. En forutsetning for at den kreative prosessen skal fungere, må da være at også den personlige kjemien medlemmene imellom fungerer.
– En annen grunn til at Genesis i dag er et bedre band enn for ti år siden, er at vi under innspillingen av «Abacab» (1981) gjenoppdaget at vi fungerer best når vi skriver låtene sammen. Vi begynner alltid med blanke ark og leker og improviserer oss fram til det ferdige resultatet, forteller Phil Collins som ikke ser noe problem i å kombinere solo- og bandkarriere.
– Nei, det har aldri vært en konflikt. Både Mike (Rutherford), Tony (Banks) og jeg begynte våre solokarriere på akkurat rett tidspunkt. Da Genesis hadde blitt så store at vi kunne tillate oss å ta en pause uten å risikere at folk glemte bandet i mellomtida, sier Collins som også opplyser at innspillingen av den neste Genesis-LPen ikke blir før i 1991, fem år etter megasuksessen «Invisible Touch».
Filmen lokker
Solokarrieren og Genesis er imidlertid bare to sider ved Phil Collins. I likhet med mange andre megastjerner har Phil Collins latt seg friste av filmen. Etter en liten birolle i «Miami Vice» kom ilddåpen med rollen som tograneren Buster Edwards i fjorårsfilmen «Buster». Men i motsetning til mange andre artister som har tatt det samme skrittet før ham, fikk Phil Collins godkjent karakter for sin innsats. Og Collins levner selv ingen tvil om at det blir mer film på ham i årene som kommer.
– Jeg begynte å spille trommer da jeg var fem år, og har holdt på med musikk i hele mitt liv. Å filme er derfor en helt ny verden for meg. Det er som å åpne nye dører til en ny virkelighet du ikke visste eksisterte. Samtidig gir det meg en pause vekk fra musikken. Det skaper en viss distanse som gjør at når jeg vender tilbake til musikken igjen, er det både med fornyet energi og ikke minst nye ideer. Jeg tviler ikke et sekund på at det er en vesentlig grunn til at «…but seriously» er blitt min klar beste LP siden «Face Value». Avslutter Phil Collins.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i flere aviser i november 1989. Denne versjonen er hentet fra Arbeiderbladet 18. november 1989)
Les også: Solo-LPene holder liv i Genesis (arkivintervju fra 1982)
Les også: To sider og 30 minutter med Phil Collins (arkivintervju fra 1993)
