(Intervju første gang publisert april 1991)
Simple Minds har gått gradene. De gikk inn i 80-årene som en ungdommelig og litt selvbevisst kultgruppe, og forlot tiåret som ansvarlig voksne megastjerner og arenarockere med de «riktige» tankene. Nå har de entret 90-årene med «Real Life», en plate som musikalsk og verbalt står i en viss kontrast til den skotske gruppas forrige album, «Street Fighting Years».
– «Street Fighting Years» var en komplett plate som ga oss anledning til å synge ut om det vi hadde på hjertet. Jeg er svært fornøyd med resultatet, men etter at verdensturneen ble avsluttet i Australia i desember 1989, følte vi et behov for å gjøre noe annet. Charlie (Burchill) og jeg dro til Amsterdam for å søke inspirasjon, og ideene bare strømmet på. Vi hadde ingen planer eller formeninger om hva vi skulle gjøre, men nå ser jeg klart at «Real Life» oppsto som en reaksjon på «Street Fighting Years», sierJim Kerr.
Han sitter hjemme i Skottland og lar sine rullende r’er følge telefonlinja over Nordsjøen. Den 31-årige skotten forteller at han slett ikke elsker alt som har med Skottland å gjøre, men at det likevel er det eneste sted han virkelig kan tenke seg å bo.
– En rockstjernes liv – spesielt på turné – er et liv i en uvirkelig verden. Å komme hjem igjen, til familie og nære venner, gir deg et mye sunnere perspektiv på tilværelsen. Jeg trenger denne jordnære tryggheten for å ikke miste meg selv underveis.
Nye visjoner?
Har ikke Jim Kerr mistet seg selv underveis, har Simple Minds i hvert fall mistet noen medlemmer i løpet av sine snart 15 år sammen. I dag er det bare Jim og Charlie Burchill som er igjen av den opprinnelige besetningen.
– Vi har kjent hverandre siden vi var åtte, så vi er et sammensveiset par. Det er vi som skriver låtene, og det er vi som bærer visjonene om Simple Minds videre. Men når vi jobber i studio eller står på scenen, er vi bare to av fem likeverdige medlemmer, påstår Kerr. Som på spørsmål om visjonene for Simple Minds har forandret seg mye siden den gang de startet, svarer et betinget ja.
– Grunntankene våre er ikke så forskjellige, men alder og erfaringer påvirker alt du gjør. Som unge var vi mer arrogante og selvopptatte, mens vi nå har en mer profesjonell holdning til det vi driver med. Men en utvikling følger sjelden en rettlinjet logikk, og «Real Life» er definitivt vår minst selvhøytidelige plate siden vi ga ut «New Gold Dream» i 1982. Og det kan kanskje forklare hvorfor så mange journalister har funnet enkelte likhetspunkter mellom disse to platene.
Samfunnsengasjert
Jim Kerr har de siste årene markert seg som en ivrig deltaker og/eller initiativtaker til store veldedighets- og humanitære støttearrangement. Fra Live Aid til fjorårets store feiring av Nelson Mandelas løslatelse. Og «Street Fighting Years» var breddfull med samfunnsengasjerte tekster om temaer som Nord-Irland, økologi og apartheid.
– Dette er spørsmål som opptar oss, og det var viktig å få det ut. Jeg har ingen som helst illusjoner om at musikk alene kan forandre verden, men som all kunst kan den formidle en følelse som igjen kan starte en politisk prosess. Da vi snakket med Nelson Mandela i fjor, hevdet han at han var overbevist om at den store kulturelle mobiliseringen mot apartheid-systemet har hatt langt større effekt enn diverse politiske resolusjoner i internasjonale organer, forteller Jim Kerr.
Trenger begge deler
Selv om «Real Life» har noen sanger med globale temaer, beveger denne plata seg mest på det personlige, følelsesmessige plan.
– Det er viktig å synge om den store verden, men du kan heller ikke ignorere din egen virkelighet. Klisjeen om at alle forandringer må begynne med deg selv, er ikke helt uten relevans. Politisk engasjement må ikke brukes som en unnskyldning for å slippe å gå inn i seg selv, og omvendt. Den virkelige verden konfronterer deg både med globale og personlige spørsmål, forklarer Jim Kerr på spørsmål om hvorfor han har tonet ned de politiske tekstene.
Sammen med Sting og enkelte andre artister har også Jim Kerr opplevd å bli latterliggjort og mistenkeliggjort for sitt engasjement i enkelte kretser. For enkelte skurrer det litt når rike stjerner synger om fattigdom, nød og politisk undertrykkelse.
– Har de ikke noe viktigere å kritisere, tyder det på at de totalt mangler gangsyn, svarer Jim Kerr og tilføyer avslutningsvis:
– For hver hitplate som inneholder et «politisk» budskap, fins det 30 sanger som handler om ingenting. Og for hver artist som bruker sin energi på å spre et politisk-humanitært budskap, er det 30 som gledelig selger sin musikk for å spre budskapet om at det er Pepsi og Levi’s som verden trenger. Står valget mellom å spre et politisk eller kommersielt budskap, er hvert fall ikke jeg i tvil om hva jeg foretrekker!
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 26. april 1991)
Les også: Simple Minds – fredelige gatekjempere (arkivintervju fra 1989)
