– Det er umulig å sammenfatte et menneske. Likevel er det det vi prøver å gjøre i det uendelige, sier Jonas Hassen Khemiri med et smil.
Så er det da også nettopp det den svenske forfatteren har prøvd på i sin nye roman, «Alt jeg ikke husker». I boka, som slippes på norsk denne uka og allerede har fått flere strålende kritikker, får vi gjenfortalt historien til Samuel som ble drept i en ulykke – eller var det muligens selvmord? – da bilen hans i høy fart kræsjet i et tre. Og stemmene som bygger opp bildet av den unge mannen er hans eks-kjæreste Laide, hans kompis Vandad, hans mor og noen andre i den indre kretsen rundt Samuel. Alle med sitt bilde av Samuel, ofte i kontrast til de andres, men likevel med på å legge puslespillet Samuel.
– Egentlig ønsket jeg å skrive en kjærlighetsroman, men underveis opplevde jeg personlige tap som gjorde at boka tok en annen retning. Jeg mistet en nær venninne og min mormor ble dement og mistet sitt minne. Og i kjølvannet av disse hendelsene vokste to spørsmål fram: «Hvem er vi når vi ikke lenger finnes?» og «Hvor mye av våre minner må leve for at vi selv skal være tilstede?», forklarer Hassen Khemiri.
Markant og prisbelønt stemme
Romanen ble i fjor høst belønnet med August-prisen (den svenske Brage-prisen), og markerte ytterligere Jonas Hassen Khemiris posisjon som en av nabolandets mest framtredende forfattere. Han gjorde braksuksess allerede med debutromanen «Et øye rødt» i 2003 og fulgte overbevisende opp med «Montecore» i 2006. Han har i tillegg skrevet mye teater og vært en profilert samfunnsdebattant.
I Norge kanskje aller mest kjent for sitt åpne brev for tre år siden til Sveriges daværende justisminister Beatrice Ask, om svensk politis praksis med å kontrollere mørkhudete på gaten, i sin jakt på papirløse innvandrere. I «Bästa Beatrice Ask»-brevet foreslo han at de to kunne bytte kjønn og hudfarge for en dag, og gjorde det på en så lesverdig måte at brevet ble delt av 180.000 på sosiale medier og vakte internasjonal oppsikt.
Les også: Bästa Beatrice Ask
– Jeg skrev brevet på grunnlag av noen uttalelser hun var kommet med, og fordi jeg ville hun skulle forstå at ikke alle i det svenske samfunnet føler seg representert. Noen føler seg tvertimot uttrygge fordi de føler at makthaverne ikke er på deres side. Og slike opplevelser skaper minner som setter spor, kommenterer Hassen Khemiri.
I brevet skildret han noen selvopplevde erfaringer som neppe kan karakteriseres som annet enn unødvendig polititrakassering. Likevel mente han lenge at det han hadde opplevd ikke hadde særlig relevans i en slik debatt.
– Jeg er jo ikke så mørk i huden og har dessuten det svenske språket. Det er derfor mange i Sverige som er mye, mye verre stilt enn meg. Men den enorme responsen innlegget ga tyder på at det store kan rommes i det lille.
Språk og identitet
Spørsmålet om språk og identitet har stått sentralt i hele Hassen Khemiris forfatterskap. Men mens han i «Et rødt øye» serverte kebab-svensk og i «Montecore» lekte med språkforvirring, har han i «Alt jeg ikke husker» brukt et normalisert svensk.
Han tilbakeviser likevel at det har noe å gjøre med at stempelet som «innvandrerforfatter» han fikk med debutromanen skulle ha gitt ham en medial tvangstrøye.
– Nei, det begrepet skrev jeg meg fri fra allerede med «Montecore». Det språklige skiftet handler derfor mest om at tidligere er det karakterene i bøkene mine som har gitt meg språket. Nå var jeg litt trøtt på mitt eget språk, og ville tone ned «den ene fortellerstemmen». Ikke minst fordi «Alt jeg ikke husker» jo byr på en mosaikk av stemmer.
Stemme uten avsender
I boka filtreres denne mosaikken av stemmer gjennom en forfatter med visse fellestrekk med Hassen Khemiri. Smilende sier han at «joda, noen overflatiske likheter kan peke i den retning». Men kanskje er den overflatiske likheten egentlig bare en indikasjon på at forfatterstemmen i boka har tatt på seg en maske?
Uansett intervjuer fortellerstemmen Samuels nære omgivelser og gjengir det i ulike brokker. Bildene som tegnes avhenger av ståstedet, og dermed blir historien om Samuel også litt historiene om de som forteller. Uten at det i boka nevnes eksplisitt hvem som sier hva. Litt forvirrende i startfasen, men alle har hver sin distinkte stemme som gjør at leseren etterhvert likevel skjønner hvem som snakker der og da.
– De siste årene har jeg jobbet mye med teater. Der er avsenderen til en replikk veldig tydelig. Du ser alder, kjønn og hva slags type menneske det er som snakker. Bøker derimot kan gi oss stemmer uten å vise avsenderen. Og har du ikke kropp og ansikt å forholde deg til blir lesingen en annen. Det blir vanskeligere å sløvlese og dine fordommer vil ikke prege lesingen. For det er jo ganske opplagt at du vil tolke noe en 25-årig mannlig muskelbunt måtte si på en helt annen måte enn hvis ordene kom fra en 85-årig kvinnelig pensjonist, fastslår den 37-årige forfatteren og tilføyer:
– Det magiske med bøker er jo at ordene er konstruert for å overleve oss. Lenge etter at vi ikke finnes, vil ordene vi skrev eller som ble skrevet om oss fortsatt eksistere!
Pengenes makt
Hvor vi jobber preger også folks oppfatninger av hverandre. Et par av karakterene i «Alt jeg ikke husker» jobber på Migrationsverket (Sveriges UDI), og uten å røpe for mye kan vi konstatere at deres velmenende innstilling og hjelp til asylsøkere og papirløse ender i kaos.
– Det er mulig noen vil lese dette som en politisk kommentar, men jeg vil være forsiktig med å lese litteratur som et slags politisk horiskop. Men politikk finnes i alt, ikke minst økonomi, og foruten kjærlighet og vennskap handler «Alt jeg ikke husker» mye om økonomi. Om hvordan de med penger i dagens samfunn får «rett» til å oppta plass, og hvordan økonomien står som stengsler mellom folk, kommenterer Jonas Hassen Khemiri som selv har 2 1/2 års økonomistudier ved Handelshögskolan bak seg.
– Den historien jeg ble fortalt der, krever en motfortelling i mine bøker, smiler forfatteren. Han sier studiene, som også førte til en praktikantjobb i FN i New York, var interessante, men at litteraturens verden var av enda større betydning. Og at det er først nå, i godt voksen alder, at han virkelig har innsett pengenes betydning.
– Da jeg var ung voksen var penger på mange måter et ikke-tema. Jeg kunne liksom leve på ingenting, og likevel ha penger til overs! Men da jeg for fire år siden ble far for første gang, ble virkeligheten en annen. Penger betyr jo ikke bare konsum, men også trygghet. Og ønsket om å kunne gi dine barn en trygg oppvekst blir viktigere enn alt annet, sier tobarnsfaren som vokste opp på Söder, men i dag bor litt sør for sentrum.
Av Leif Gjerstad
Jonas Hassen Khemiri er på Litteraturhuset i Oslo onsdag 20. januar, for å snakke mer om sin nye bok.
