(Intervju første gang publisert april 1998)
Oslo: – Som musiker liker jeg å pendle, fra et kaotisk og panisk uttrykk til et mer melodiøst visespråk. Sist gang, på «Trollkarlen», utforsket jeg min malmöitiske bakgrunn. Derfor har jeg denne gangen vendt blikket mer mot mine amerikanske inspirasjonskilder, forteller Mikael Wiehe om sin nye plate «Sevilla».
Han er som snarest innom Oslo for å skape litt blest om sin nye plate, men med i bagasjen har han ikke bare «Sevilla», men også et lite medisinskap. 52-åringen sliter med lungebetennelse, som fikk tid til å utvikle seg etter at han ignorerte en influensa litt for lenge.
– Kanskje burde jeg ha kastet inn håndkleet og meldt avbud, men når jeg har lagt ned så mye energi i en plate vil jeg jo gjerne at folk skal få vite om den også. Jeg føler et ansvar både overfor «Sevilla», familien og plateselskapet, kommenterer Wiehe mens han roter rundt i bagen etter litt medisin.
Gammelt og nytt
Ifølge Wiehe henger «Sevilla» sammen med både gamle Hoola Bandoola Band og hans soloalbum «Hemingwayland» fra 1985. Men ikke i nostalgisk forstand.
– Hoola Bandoola Band ble så store på 1970-tallet fordi vi representerte noe helt nytt. «Hemingwayland» hadde også samme nyskapende funksjon for meg. Og nå føler jeg litt av det samme igjen, etter å ha samarbeidet med produsenten Stellan Colt, uttaler Wiehe og begrunner det med produksjonsprosessen.
Mens Wiehe først spilte inn låtene hjemme hos seg, samlet Colt musikerne. Uten innblanding fra Wiehe gikk han løs på sangene. Deretter overtok Wiehe styringen igjen og raderte ut, la til, endret tonearter og gjorde andre inngrep som dagens teknologi tillater.
– Selv som 52-åring kan jeg ikke la være å fascinere meg over alle de utrolige mulighetene moderne teknologi byr på!
Anti-rasistisk kjærlighet
Selv om Wiehe har brukt ny teknologi i arbeidet med «Sevilla», har sangene likevel et melodiøst fundament i velkjent Wiehe-landskap. Den rødglødende lyrikken som mange forbinder ham med, er denne gang imidlertid skjøvet i bakgrunnen for tekster som kretser rundt kjærlighet, enten vi snakker om forelskelse, brudd eller forsoning.
– «Sevilla» inneholder sanger som er skrevet av en middelaldrende mann. Dette er sanger jeg ikke kunne ha skrevet da jeg var 25 år. Men selv om dette ikke er en politisk plate, betyr det ikke at jeg har mistet mitt politiske engasjement, presiserer Wiehe og tilføyer smilende at singelkuttet «Vad bryr seg kärleken» vel tross alt må betraktes som en politisk sang.
– Når det tekstlige poenget er at kjærligheten ikke bryr seg om grenser, må vel det kunne karakteriseres som en anti-rasistisk sang. Forskjellen er at mens mange flere politiske tekster har et mer konfronterende innhold, er denne veldig positivt vinklet, fastslår Wiehe som selv er gift med en kvinne av chilensk opprinnelse.
Det som har forundret mange, er imidlertid at han på denne låten synger duett med Thomas di Leva, en av Sveriges mest eksentriske artister som kan virke like kosmisk som Wiehe kan virke jordnær.
– I og med at vi betraktes som så pass forskjellige, gir det den grenseløse kjærligheten en ekstra dimensjon, forklarer Wiehe duetten med. Han mener likevel at avstanden mellom de to ikke er så stor som mange vil ha det til.
– Vi har jo også mye til felles. Blant annet har vi begge to etter mange år i musikkbransjen fortsatt tro på at musikken kan forandre verden, smiler Wiehe.
70-talls artist?
Den sterke overbevisningen har gått som en rød tråd gjennom det meste Wiehe har gjort siden Hoola Bandoola Bands glansdager på 1970-tallet. Han står for det han har gjort, men vedgår at fortida innimellom kan føles som en bør.
– Jeg blir litt for mye koblet sammen med 1970-tallet til at det er helt komfortabelt. Min ambisjon er jo å bli vurdert som låtskriver, ikke for mine politiske meninger.
– Likevel sa du for to år siden ja til å legge ut på en gjenforeningsturné med Hoola Bandoola Band?
– Ja, men først etter nøye å ha overveid det. Det som gjorde utslaget var at vi er så gode venner og at vi virkelig hadde lyst til dette. Og da veide lysten tyngre enn taktiske kalkulasjoner, konstaterer Wiehe og avslører at det kan bli enda mer Hoola Bandoola.
– For tida sitter jeg og mikser livematerialet fra Hoola-turnéen. Vi har ikke bestemt oss hvorvidt vi skal gi det ut på plate eller ei, men jeg er så begeistret over det jeg hører at jeg i hvert fall ikke utelukker muligheten av en live Hoola-plate, innrømmer Wiehe som avslutningsvis også holder døra åpen for et nytt samarbeid med sin gamle Hoola-kollega og venn Björn Afzelius.
– Vi er gode venner og snakker kontinuerlig om å gjøre noe sammen. Men om det blir en ny plate eller turné – og når det eventuelt måtte skje, vet jeg ingenting om i dag. Det får tida vise.
Av Leif Gjerstad
(Intervju første gang publisert i NTB 15. april 1998)
