Jack White ble hentet inn som erstatter da Queens of the Stone Age måtte avlyse sin planlagte fredagskonsert på Øya. Særlig bedre reserve kunne ikke Øya ha funnet.
Fredagen er dagen som voldte Øyafestivalens ledelse litt ekstra sommerbekymringer. I løpet av et par hektiske juliuker meldte først The Smile og deretter Queens of the Stone Age at de grunnet helseproblemer måtte avlyse. Erstatterne ble funnet i den franske elektronika-duoen Air (for The Smile) og Jack White (for Queens of the Stone Age). Sistnevnte takket for tilliten ved å levere en av festivalens beste konserter.
25 år med Jack White
Det er i år 25 år siden Jack White entret den internasjonale scenen med The White Stripes debutalbum. Det ga startskuddet til en karriere som på en måte har utviklet seg nokså rettlinjet, men som likevel har bydd på mange avstikkere. Det har blant annet gitt oss nye gruppeprosjekter (Raconteurs, Dead Wheather) og et plateselskap (Third Man Records) med White som produsent på plateprosjekter med både Loretta Lynn, sin tidligere kone Karen Elson og Neil Young. Foruten en del oppdrag og aktiviteter innenfor film.
Parallelt med alt dette har den 49-årige amerikaneren jobbet som soloartist, og siden solodebuten i 2012 er det i alt blitt seks album. Hvorav det siste, «No Name», kom uten forvarsel for bare en måned siden. Noe som også kan forklare hvorfor White var så kjapp til å takke ja da forespørselen kom om å steppe inn som erstatter for Queens of the Stone Age. Denne uka med tre skandinaviske festivaler på programmet, Way Out West i Göteborg torsdag, Øyafestivalen fredag og Syd for solen i Danmark nå i kveld.
Energisk og revitalisert
Responsen på det siste albumet «No Name» har gjerne handlet om en revitalisert White på bluesspåret, og dette positive inntrykket bekreftet han til fulle på Øya fredag kveld. Med en klassisk powertrio i ryggen tar han avstamp i rå, rendyrket blues med pønka energi, med god plass for gitaristen White. Heller enn å bla for langt tilbake i katalogen åpner han med materiale fra det nye albumet, før han går litt tilbake til både The Raconteurs og The White Stripes.
Hele tiden med gnistrende energi og bitende gitarsoli innenfor rammene av hans bluesbaserte powerrock. Og hvis du var i tvil, helt til slutt fikk publikum selvsagt også «Seven Nation Army», den gamle White Stripes-låten som har fått sitt eget liv som anthem på alle mulige idrettsarrangement. Og som fredag lokket publikum med på en euforisk allsang i den riffbaserte låten. Da var det neppe noen som savnet Queens of the Stone Age.
Lite luft i Air-ballongen
Mens Jack White overbeviste, ble gjensynet med franske Air heller adskillig tammere. De fikk sitt store gjennombrudd med albumet «Moon Safari» i 1999, samme år som Jack White platedebuterte og Øyafestivalen ble arrangert for første gang. Og 25-årsjubileet feirer de denne sommeren med en liten festivalrunde hvor de framfører «Moon Safari» i sin helhet, supplert med et par, tre andre låter.
Albumet har skrevet seg inn i historien som en av den melodiøse popelektronikaens første, virkelig store suksesser. Det kan ingen ta fra Nicolas Godin og hans Air-kompis Jean-Benoit Dunckel. Men, mens noe musikk har en slags tidløs kvalitet som får den til å leve og oppleves som relevant i flere tiår, var opplevelsen av Air på Øya heller at musikken deres ikke har tålt tidas tann.
For dem som hadde et veldig nært forhold til «Moon Safari» den gangen den kom, ble Air-konserten sikkert et trivelig gjenhør. For de fleste andre ble det nok heller litt småkjedelig bakgrunnsmusikk som engasjerte kun i noen få øyeblikk.
Av Leif Gjerstad
Les flere saker fra Øyafestivalen her!
