(intervju opprinnelig publisert i 1994)
Oslo/Los Angeles: Da Pearl Jam første gang besøkte Norge, spilte de i kjelleren på Chateau Neuf i Oslo. Samme kveld ble Spellemannpris-showet avholdt noen etasjer høyere opp i samme hus, og Pearl Jam brukte anledningen til å heise undergrunnsflagget i rockersk opprørstrang mot «det glitrende forretningsmøtet der oppe». Snaue tre år og nærmere 17 millioner solgte plater seinere er Seattle-bandet selv god forretning.
Debutplata «Ten» solgte nettopp det, 10 millioner, og med ytterligere 7 millioner av oppfølgeren «V.S» troner Pearl Jam i dag som et av 1990-tallets musikalsk viktigste og kommersielt mest framgangsrike band. Sammen med Nirvana har Pearl Jam sørget for grønsj som rockens viktigste trend de siste årene, og Pearl Jams frontfigur Eddie Vedder har sammen med Kurt Cobain blitt stående som stilartens viktigste frontfigur – og som en slags katalysator for en ny, fremmedgjort generasjons mange frustrasjoner.
Men livet som rockstjerne er tydeligvis ikke alltid like lett. Cobain tok sitt eget liv tidligere i år, og ifølge amerikansk presse er Eddie Vedder blitt en angstbitersk stjerne uten evne til å glede seg over suksessen.
– Media gir et forvrengt bilde av meg når jeg omtales som «dypt ulykkelig». Jeg har mange lykkelige stunder, selv om lykken synes å være mer flyktig enn de evigvarende problemene. Men akkurat det har jeg til felles med de aller fleste mennesker. Forskjellen er bare at jeg bearbeider mine problem ved å sette ord på dem. Jeg lar følelsene få et musikalsk uttrykk, hevder Eddie Vedder på telefon fra Los Angeles.
Vital tredjeplate
Pearl Jam har nettopp utgitt sitt tredje album, «Vitalogy», som allerede første uka gikk rett til topps på salgslistene i mange land. Og det til tross for at bandet stort sett har avslått forespørsler om intervjuer og deltakelse på andre jippoer som kan underlette plateselskapets markedsføringsjobb.
– Vi har vært med på den karusellen tidligere, men ser ingen grunn til å bli med på ytterligere en runde. Som musikere er vi priviligerte som har et så stort publikum for vår musikk, men dessverre er det så mye annet som følger med i suksessens kjølvann som vi gjerne kunne vært foruten, uttaler Vedder.
Han trekker fram mediedekningen av O.J. Simpson-saken som et greit og grelt eksempel på hvorfor han er blitt en utilgjengelig nei-mann.
– Jeg var i Hellas da Simpson-saken eksploderte, og jeg reagerte voldsomt på medias og folks endeløse grafsing i alle detaljer. Simpson-saken illustrerer kjendiseriets ytterstee konsekvens, og jeg ønsker ikke en slik absurd tilværelse hvor alle har adgang til hver minste detalj i mitt liv.