(intervju første gang publisert i november 1992)
Oslo: Støyende rock har vært på kraftig frammarsj de siste årene, og i fremste ledd har amerikanske Sonic Youth stått.
Så unge som navnet deres tilsier er de kanskje ikke lenger, 13 år etter starten og 10 år siden platedebuten. Likevel omtales Sonic Youth fremdeles ofte som et nytt band.
– At folk betrakter oss som et ungt band er et kompliment. Det betyr at vi ikke har stivnet, og at vi fremdeles har en ny, litt annerledes og forfriskende musikalsk profil. Og her kommer selvskrytet: vi er et nytt band! At vi medregnet mini- og liveplater har spilt inn rundt 10 album i løpet av like mange år betyr ingenting. Det som betyr noe er at vi hele tida er på søken etter noe nytt. Og dessuten, hvis du sammenlikner oss med et band som Genesis så er vi jo virkelig unge, utbryter Thurston Moore med et stort flir rundt munnen.
Moore er gitarist og vokalist i Sonic Youth, som tirsdag sendte vibrerende støykaskader veggimellom på Alaska i Oslo. Når vi treffer Moore og hans Sonic Youth-venner Lee Renaldo, Kim Gordon og Steve Shelley er det enda noen timer før konserten skal finne sted, men billettene har allerede vært utsolgt i lengre tid. Og det sier kanskje litt om New York-gruppas kultstatus at til tross for at deres siste album «Dirty» ikke har solgt mer enn 2000 i Norge, så har 1200 funnet veien til Alaska. Og det samme kveld som Emerson, Lake & Palmer, Nils Lofgren og Steinar Albrigtsen spiller andre steder i byen.
«Sær» gruppe
– Platesalg forteller bare halvparten av sannheten om suksess, kommenterer Thurston. Og med Sonic Youths historie, har han klart belegg for sine ord.
Sonic Youth har alltid spilt musikk utenfor rockens allfarvei. De startet i det avantgardistiske no wave-miljøet i New York, men har etterhvert latt en melodiøs åre krype forsiktig inn bak støymuren. Og for hvert år som har gått siden starten, har bandets publikum vokst.
– Vi har alltid vært en alternativ gruppe, med røtter i undergrunnsmusikk. Vår vekst fram til i dag har vært veldig gradvis og fra plate til plate, men det er åpenbart at klimaet for grupper som oss er blitt bedre. 10-15 år etter at det hele startet, er plutselig plateselskapene overivrige etter å sikre seg grupper som har noe til felles med oss og som kan bruke fuzz-boksen. Nirvana og «Nevermind»-suksessen kunne neppe skjedd for noen år siden. Da ville ingen plateselskap turt å satse på noe slik.
Støyete veivisere
Nirvana er en av mange yngre grupper som har lært og plukket litt fra Sonic Youth, men Thurston er raus nok til å si at inspirasjonen også går den andre veien.
– I musikk handler det alltid om en toveis-kommunikasjon. Du har noe som andre tenner på og som de former til et eget uttrykk. Men dette uttrykket kan igjen skape nye ideer hos deg selv. Det er jo derfor verden går videre, fordi alle bygger videre på det andre har gjort før dem.
Forbindelsen til Nirvana finnes også i at Sonic Youth hadde med Nirvana som oppvarmingsband for bare halvannet år siden, og at de på sin nye CD «Dirty» har brukt produsent Butch Vig, som også produserte nettopp Nirvanas gjennombruddsalbum «Nevermind».
– Vi har alltid produsert våre plater selv, men hadde lyst til å prøve noe nytt denne gangen. Og siden Butch kommer fra det samme musikalske miljøet som oss var han et naturlig valg. Vi visste at vi kunne stole på ham.
Neil Young-fans
Om Nirvana så seint som i fjor var oppvarmere for Sonic Youth, var Sonic Youth så seint som i fjor oppvarmere for Neil Young.
– Vi har ikke for vane å gjøre oppvarmingsjobber, men med Neil gjorde vi et unntak. Han har alltid vært en av våre store helter, og respekten og beundringen for ham vokste ytterligere under turneen. Folkene rundt ham var av den gamle rockens har-sett-alt-snobbete typen, men selv var han og Crazy Horse virkelig greie å ha med å gjøre. Og det til tross for at vi ved flere anledninger spilte skjorta av dem, smiler Thurston Moore.
Av Leif Gjerstad
(Intervjuet ble første gang publisert 11.11.1992 i NTB)
