(Intervju første gang publisert september1997)
Oslo: – Ikke vet jeg så mye om norsk politikk, og ikke har jeg stemmerett heller. Men om jeg hadde kunnet stemme i Norge og Tony Blair hadde stilt opp til valg her, er det mulig han hadde fått min stemme. Han virker ok, sier Joe Cocker og smiler.
Den gamle gruvearbeidersønnen fra Sheffield tok en tur til Norge på selve valgdagen, hvor han fra suiten på Grand Hotell kunne kikke rett ned på Stortinget. Med tanke på den uoversiktlige politiske situasjonen som valgresultatet ga, burde han kanskje stilt opp foran Stortinget og med sin raspete stemme oppmuntret sentrumsalternativet med samarbeidseposet «With A Little Help From My Friends». Men Cocker-fansen må nok gå fra Stortinget til Oslo Spektrum og vente ytterligere tre måneder på å få høre den, når hans pågående turné lander der 15. desember.
– Det er noen gamle låter som jeg har strøket fra repertoaret for godt, uansett hva publikum måtte ønske. Men ellers har jeg ikke noe problem med min musikkhistoriske ballast. De fleste av mine gamle låter vekker så mange positive minner både hos meg og publikum at jeg fortsatt spiller dem med glede, så lenge jeg også får plass til noen nye låter, forteller Joe Cockertil NTB.
Ny plate
De seks til åtte nye låtene han lover å spille på desember-konserten er hentet fra hans rykende ferske album «Across From Midnight». På den plata tolker han låter av blant andre Tony Joe White, Bob Marley, Difford/Tilbrook (Squeeze) og Eros Ramazotti. En internasjonal blanding hvor soul, rhythm & blues og pop naturlig smelter sammen i Cockers musikalske univers.
– Oppveksten i Sheffield preget min musikalske kurs som ung, men i dag er tid og sted av underordnet betydning. Jeg bor i den bittelille byen Crawford i Colorado, hvor det er country som stort sett gjelder. Men selv etter mange år der, har Colorado-tilværelsen ikke satt særlige spor etter seg på platene mine.
Trives i USA, populær i Europa
Cocker trives godt i USA, og bedyrer at han bare får et snev av hjemlengsel til England på virkelig grå dager med striregn.
– Det minner meg om barndommen i Sheffield, smiler 53-åringen som fortsatt er en hyppig gjest i Europa. Ikke minst fordi det er her hans største publikum befinner seg, og det er også derfor her han turnerer mest.
– Tyskland er blitt mitt aller største marked, så bare på denne turnéen blir det hele 40 konserter der, forteller Cocker fornøyd. Fullt så fornøyd er han ikke med at hans nye hjemland USA stiller seg nokså likegyldig til ham.
– Litt rart, siden musikken min bygger på amerikanske røtter. Men dessverre har jeg nok selv skylda for den manglende interessen i USA. I de ville 1970-årene befant jeg meg stort sett i en dop- og alkoholtåke, med mange avlyste konserter og annet krøll som resultat. Og helt siden den gang har jeg hatt problemer i USA. De satte ganske enkelt ikke pris på min ustabile oppførsel.
Tur med bikkja
I dag lever Cocker et langt mer ryddig liv sammen med kona, på ranchen i Colorado.
– Mesteparten av tida lever jeg et liv langt vekk fra musikken. I motsetning til mange av mine kolleger har jeg for eksempel ikke noe hjemmestudio. Jeg foretrekker i stedet å jobbe i hagen og ikke minst å gå lange turer med bikkja, sier Cocker som innrømmer at han hører svært lite på ny musikk.
– Derfor skal jeg også være forsiktig med å felle noen dom, men jeg har likevel inntrykk av at den sosiale relevansen som musikken hadde i 60-årene er vekk. Og det er nok musikkindustriens skyld. De har lært så mye og er så mye bedre organisert enn da jeg startet, at de kan manipulere publikum på en helt annen måte enn den gang, sier Cocker som med sitt spastiske luftgitarspill var et av høydepunktene på hippie-æraens klimaks i Woodstock i 1969.
– Jeg spilte også på 25-årsjubileet i Woodstock for tre år siden, men den festivalen var totalt meningsløs. Det er jo idioti å prøve å gjenskape fortida. Magiske øyeblikk kan aldri planlegges, de bare skjer.
Av Leif Gjerstad
(intervju første gang publisert i NTB 16.09.1997)
