Hun har jobbet for UD ved de norske ambassadene i Khartoum og Kabul, vært stasjonert i Brüssel og er nå ansatt i Norad. Kanskje ikke så rart derfor at mye av handlingen i Krstin Hauges novellesamling «Tiggerne» finner sted utenfor Norges grenser.
Aktuell med: novellesamlingen «Tiggerne» på Vigmostad & Bjørke
Kort om deg selv?
– Jeg er født og bosatt i Oslo. De senere årene har jeg vært utsendt som diplomat for norsk utenrikstjeneste ved ambassadene i Khartoum og Kabul. Jeg har også jobbet for to europeiske organisasjoner i Brussel og i flere ulike departementer, i Forskningsrådet og er nå ansatt i Norad. Så jeg er en moden debutant med andre ord, men heldigvis; skaperevne og kreativitet kommer uten «best før»-dato.
Jeg går for tiden på forfatterstudiet i Tromsø i tillegg til jobb, med helgebaserte samlinger, og det er utrolig lærerikt. Flinke lærere og forelesere og variert alderssammensetning og bakgrunn i studentgruppen skaper spennende diskusjoner om tekst og litteratur basert på våre ulike erfaringer.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Jeg har alltid vært en lesehest, og har skrevet mye hele livet, men drømte egentlig ikke om å bli forfatter da jeg var yngre. Jeg kom inn på Aschehougs forfatterskole i 2006, og det tok jeg som en anerkjennelse av at jeg hadde et et visst talent. Men jeg følte likevel ikke at jeg klarte å skrive frem det jeg ønsket, og ville gjerne jobbe mer i utlandet, og derfor la jeg skrivingen på hylla i flere år og reiste istedet ut for å jobbe. I de årene leste jeg mye utenlandsk litteratur og skrev dagbok. Etter endel sykdom og død i nær familie, så ble det en eksistensiell vekker for meg og jeg begynte å skrive mer aktivt igjen. Jeg begynte å følge en skrivegruppe med Niels Fredrik Dahl i regi av Norsk forfattersentrum.
Da jeg på nyåret fikk en særdeles hyggelig melding frå VB-forlaget og en kjempepositiv konsulentuttalelse, så skjønte jeg at det gikk veien. Min forlagsredaktør Tiril Broch Aakre har vært gull verdt, både som inspirasjonskilde og tålmodig mentor, og hun er jo også forfatter selv.
Som forfatter Rachel Cusk har sagt; Noen av oss bruker bare litt lenger tid på å finne ut hvor vi skal.
Mange forfattere skrev jo sine absolutt beste bøker i moden alder. Jeg er glad og stolt over at jeg er antatt på et anerkjent forlag, og også optimistisk og i full gang med flere skriveprosjekter, både roman og noveller.
Hva handler boka di om?
– Det er 13 noveller med ulike karakterer som befinner seg i ulike land og livssituasjoner og alle strever de med ett eller annet. De venter kanskje, de tviler, de famler rundt i livene sine, de foretar seg ting som ikke alltid er så gjennomtenkt, og de vet ikke alltid hvor det bærer. Er det ikke slik livet er?
Jeg kalte boken Tiggerne etter at manuset var antatt. Det var egentlig noe Martin Luther sa på sitt dødsleie, Vi er alle tiggere, det er sant. Jeg er ikke religiøs, men det er en vakker ydmykhet i den tittelen, og en sårbarhet. Den er åpen for tolkning.. You cant always get want you want, ikke sant.
Som ordene jeg legger i munnen på ambassadøren i siste novelle; Noen mennesker har en drøm som det ikke blir noe av, andre mennesker har ingen drøm, den blir det heller ikke noe av.
Novellene handler nok også om en form for utenforskap, en følelse av uro, ubehag, av avstand. Men novellene er også temmelig humoristiske da, ihvertfall på overflaten, det er en svart humor som skinner igjennom. Det må du få med!
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
De fleste novellene er ganske nyskrevet, noen er basert på eldre skisser som er bearbeidet. Så det var ikke bare en enkelt ide, men 13 kan du si.
Jeg har både kvinnelige og mannlige karakterer og i aldre. Når man har levd en stund, har man flere aldre å trekke på. En mor på spa med datteren som begge har noe de må si til hverandre, en kvinne i et fattig land som kjører vekk fra en ulykke, en bestefar med et anstrengt forhold til barnebarnet, en søster som skal bisette en annen søster, et par med samlivsproblemer som prøver å finne et nytt hjem for en gammel, gretten hund, en ambassadeansatt som sliter etter opplevelser i Afghanistan og fantaserer om løven i Kabul Zoo, en ambassadør i Sudan som venter på en minister og forsøker å få en hund sendt til Norge. Kort sagt, noe for de fleste, kanskje.
Og selv om mange av novellene foregår i Norge (utan at det sies spesfikt), så er likevel «verden derute» alltid til stede i tekstene mine på en eller annen måte. Jeg liker å ha historier i historiene. Og så har jeg endel dyr med, de sniker seg inn i teksten nesten utan at jeg merker det.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Da er jeg sammen med familie og venner, eller går tur med bikkja. Jeg leser også mye skjønnlitteratur og litteratur om å skrive, jeg har bodd så mye ute at jeg må innrømme at jeg har mange og store hull i den norske samtidslitteraturen, så jeg forsøker å lese meg opp og kompensere for det.
Jeg liker også se på serier eller filmer på tv, og så er jeg veldig glad i å gå på kino, er veldig glad i festivaler som Arabiske filmdager og Film fra sør.
Jeg går ikke så mye i skogen som jeg burde, og vil gjerne slippe å gå på ski, men jeg trasker mye rundt i byen da. Det er jo tur det og! Jeg er nok mest en by-person, elsker store byer, kunstutstillinger og museer, når jeg ikke trekker meg tilbake på hytta i fred og ro med bøkene og pc-en, det skjer i grunnen stadig oftere.
Det å debutere har vært morsomt og slitsomt samtidig, og jeg skrev nylig en kronikk i Bergens Tidende sett fra mitt ståsted som debutant; Beretning om en varslet drukning, etter at jeg begynte å tråle bokhandlene og i grunnen sjelden fant min egen bok – eller andre debutanters bøker for den saks skyld – og forsøker å mobilisere for større synlighet for debutantene. Jeg har fått masse henvendelser fra frusterte forfattere – og debutanter – etterpå. Så jeg tror nok jeg traff en nerve.
Av Leif Gjerstad
Flere bokdebutanter her!
