Oslo: Den kanadiske gjengen er blitt bandet «alle kule elsker å hate». Jeg er ikke så kul, og syns de fortjener honnør for å ha skapt mye moro på Øya onsdag.
Snart femten år etter at Arcade Fire gjorde braksuksess med sine to første album «Funeral» og «Neon Bible» har vinden snudd. Fra å ha vært kritikeryndlinger og et utpreget kredband, blir de av de samme folka beskyldt for å være pompøse og tømt for innhold.
Jeg kan kjøpe deler av pompøs-argumentet, de har jo alltid hatt et stort lydbilde som med årene er blitt enda større. Men verken på plate eller scene går bandet på tomgang. Tvertimot har Win Butler og hans åtte medmusikere i Arcade Fire klart å oppdatere lydbildet og skru opp tempoet uten å miste kontakt med sitt lett orkestrale utgangspunkt.
Lekent og tett
På Øyafestivalens første dag ga det seg utslag i et sett som var både lekent og tett og disiplinert på en og samme gang. En intens åpning med Abba-inspirerte «Everything Now», «Neighbourhood» og «Rebellion» staket ut kursen hvor hissige synther sammen med gjøgleri skulle drive showet framover. Og selv om de roet det ned innimellom vektla de hele veien det publikumsvennlige aspektet, med store sanger skreddersydd store arenaer.
Og stort sett så funket oppskriften godt, selv om Arcade Fire sliter litt ved at det meste av materialet er hentet fra gruppas tre siste album. Det er ikke på disse man finner bandets sterkeste låter, men energisk jobbing på scenen skaper likevel flott stemning nedenfor scenekanten.
Av Leif Gjerstad
Flere saker fra Øyafestivalen
PS! Ved siden av Arcade Fire toppet britiske Arctic Monkeys programmet onsdag. De stilte med en så uakseptabel fotokontrakt at jeg i solidaritet med mine pressekolleger som ble berørt av kontrakten bestemte meg for å droppe anmeldelse på LeffesLab.
