Amanda Bergman og Thåström sto for to av det svenske plateårets største høydepunkt. Men det kom selvsagt mange andre godbiter også, og her har vi samlet ti album fra nabolandet som er verdt å sjekke ut!
Albumene er ikke rangert, men presentert i alfabetisk rekkefølge.
Love Antell «Dom nya tornen»
Etter at Florence Valentin sa takk for seg i 2010, ga bandets frontfigur Love Antell ut to album på tre år. Det tredje har vi måttet vente i ni år på, og i tett samarbeid med Per Hägglund (Imperiet) har han levert et album som veksler mellom det lavmælte og mer dramatiske. Og der småjazzet blås, spartansk piano og varme strykere bygger opp om det cinematiske preget.
Amanda Bergman «Your Hand Forever Checking On My Fever»
Åtte år etter solodebuten kommer Amason-vokalisten endelig med en oppfølger. Sammenliknet med Amason er årets Bergman-plate litt mer lavmælt og personlig, der den kretser rundt ulike aspekter av tap og sorg. Men i stedet for å grave seg ned, lar luftige arrangement, blåsere og poengterte gitarer Bergmans uttrykksfulle stemme komme til sin rett.
Dina Ögon «Orion»
Stockholms-bandet fikk sitt store gjennombrudd i fjor, med andrealbumet «Oas». Årets bidrag holder ikke helt samme klasse, men er fortsatt solid nok til at vi lar oss begeistre. Deres sjarmerende og lekne sjangermiks (soul, jazz, funk, folk) gir dem en klar og unik identitet, mens det myke lydbildet peker mer i retning stjernehimmelen enn det skitne klubbgulvet.
Dödskällan «Aldrig besegrad, aldrig begravd»
Malmöbandet har holdt på noen år og albumdebuterte i 2020, uten at jeg fikk det med meg den gangen. Andrealbumet viser uansett et band i vekst, der røttene i pønk/postpønk med mørke undertoner kombineres med masse energi som gir de fyldige og melodiøse gitarveggene et litt lysere preg. En slags ungdommelig Hurula-utgave?
Henning «Cowboy från rymden»
Henning (med etternavn Sernhede) har stått sentralt i den göteborgske indiescenen det siste tiåret. På årets utgivelse beveger han seg litt mer i retning softrock og americana, med sine gitarer som naturlig veiviser i et melodiøst landskap som sneier innom Neil Youngsk twang og Mark Knopflersk krisp, mens den også vellykket flørter med funk og svensk visetradisjon.
Jesper Lindell «Before the Sun»
30-åringen fra Ludvika er så tro gamle helter at han lett kunne avfeies dersom han ikke hadde gjort blueeyed soul så bra at det blir hans eget. På årets album angriper Lindell stoffet med soul og hjerte og stemninger a la The Band og Van Morrison, mens blåserne i Brunnsvik Horns forsterker inntrykket av et album lagd med hjerte som det er lett å forelske seg i.
Annika Norlin/Jonas Teglund «En tid att riva sönder»
Et samarbeidsprosjekt der Teglund har skrevet musikken og Norlin tekstene, men der Teglunds musikk glir friksjonsfritt inn i Norlins univers. Varme pianoer, litt afropop og Velvet Underground-takter i Teglunds luftige lydbilde gir god plass for Norlins personlige sang og finstemte stemninger som skaper en varme som det er godt å søke tilflukt i.
The Tarantula Waltz «Till hälften människa…»
Som The Tarantula Waltz har Markus Svensson gitt ut seks engelskspråklige album før han i år debuterte på svenska. Og med det har han funnet hjem. De ni låtene sitter godt innenfor melodiøse, klassiske rockerammer, mens tekstene formidler Svenssons politiske engasjement uten å bli overtydelige.
Thåström «Somliga av oss»
Tre år etter «Dom som skiner» er Thåström tilbake med nytt album. Og nok en gang viser svensken sin unike styrke. Et helstøpt album med ni mollstemte låter som skaper en skjebnesmettet stemning, hele veien med en melankolsk skjønnhet som løfter dem opp og ut av mørket, med Thåströms frasering som veiviser gjennom det rockepoetiske universet.
Iiris Viljanen «Själsligt uppvaknande vid Slussen»
Finlandssvenske Viljanen, med fortid i Vasas flora & fauna, har som soloartist meislet ut en egen nisje. På sitt femte album veksler hun mellom spartanske folkballader og litt fyldig arrangert melodiøs pop. Pianoer, strykere og blås står sentralt i lydbildet, mens de gir god plass til hennes personlige stemme, koring og hverdagslyriske tekster. Alt like vellykket.
Noen til:
Foruten de omtalte, er det også verdt å merke seg disse ti (som på en annen dag kunne risikert å bli med på lista over):
Avantgardet «Noof Belfast – Nybro City»
Maja Francis «Hello Cowboy»
H Self «Skälva»
Johnossi «Forevers
Goran Kajfes Tropiques «Tell Us»
Jonas Lundqvist «Sorgetornets Spejare»
Little Jinder «Romantik på svenska»
Loney Dear «All Things Go»
Gustav Norén «Dala Floda»
Eric Palmqwist «Människornas planet»
Av Leif Gjerstad
Les også: Årets beste norske album 2024 (Øyvinds utvalgte)
Les også: Årets svenske album 2023
Les også: Årets svenske album 2022
Les også: Årets svenske album 2021
