Den late politimannen Roy, hans kunstnertypekompis Per og sistnevntes ekskjæreste Ada står sentralt i debutromanen til Truls. Møt ukas bokdebutant!
Aktuell med romanen «En forutsigbar historie» på Gyldendal forlag
Kort om deg selv?
– Jeg er 36 år, opprinnelig fra Larvik, utdannet arkitekt ved AHO. Har også snubla innom realfag og filosofi. Har bodd i Oslo siden 2001, hvor jeg jobber som arkitekt. Ellers er jeg så heldig å ha en flott kone, to barn, og også en katt – selv om jeg vel egentlig er et hundemenneske.
Når skjønte du at du ville bli forfatter?
– Det var nok ikke et konkret tidspunkt hvor dette gikk opp for meg, liksom en plutselig og sterk erkjennelse, men om jeg likevel skal si noe om tidspunkt er siste halvdel av tjueåra så presist det kan bli. Det var i hvert fall da jeg begynte å skrive, først ut av nysgjerrighet (tipper jeg), dernest fordi jeg rett og slett likte det, og så fortsatte jeg med det, da – å skrive fordi jeg likte det. Siden, da jeg bikka tretti, begynte jeg å ane en rød tråd i skriveriene, og det var vel under oppnøstinga av denne, at opplevelsen av forpliktelse også vokste fram, eventuelt frustrasjon, eventuelt desperasjon. Det hadde med tida blitt en del «investerte» timer, og jeg så det (for egen sjelefreds skyld) som nødvendig å sy det hele sammen. Det var med andre ord en gradvis prosess. Så får tida vise om det blir flere bøker.
Hva handler boka di om?
– Den handler på den ene siden om Roy Bast, en politietterforsker som gjeninntrer etter noen strabaser av personlig/familiær karakter, men han er ikke særlig motivert, snarere tvert om, han er faktisk ganske lat, dessuten sliter han med moderat angst. På den andre siden handler det om Per, en slags selvlært kunstnertype som tegner diagrammer, og som vel befinner seg litt i utakt med sine omgivelser. Pers ekskjæreste, Ada, forsvinner – det er selvfølgelig denne saken Roy får i henda, og som han temmelig slapt håndterer.
Kan du si noe om hvordan du fikk idéen til akkurat denne boka?
– Utgangspunktet var diagrammene som Per tegner, og hele hans «diagrammatiske» verdenssyn. Dette har vel igjen sitt utspring i mine egne erfaringer med å tegne diagrammer, eller i det hele tatt å visualisere tanker og ideer, både som arkitektstudent og siden som arkitekt. Det «diagrammatiske» kan på sett og vis leses satirisk, men evner forhåpentlig også å bære noe mer. Om det fungerer litterært får imidlertid andre vurdere.
Hvis du har fri og ikke skal skrive, hva vil du da helst bruka tida på?
– Med to små barn, hus, hage, fulltidsjobb – og altså dette bokprosjektet – blir fritid et relativt begrep, men det hender jo jeg tegner litt, da, om anledningen byr seg.
Av Leif Gjerstad
Flere bokdebutanter her!
