(intervju opprinnelig publisert oktober 1981)
Oslo: Devadip Carlos Santana har ord på seg for å være svært sky og reservert. Men i forbindelse med konserten i Drammenshallen viste han seg å være en meget omgjengelig fyr som viste stor omtanke som handleder. Han inviterte pressefolk på middag — men insisterte også på at hele hans store følge på over 30 personer skulle være med.
– Vi er en organisasjon hvor alle er like viktige og hvor alle er avhengig av hverandre for at resultatet skal bli bra. Når vi turnerer bor vi derfor alltid sammen, og hvis plateselskapet vil invitere meg ut på middag, er det et krav fra min side at også de andre blir invitert, forklarte Carlos.
Det er nå 12 år siden Santana platedebuterte og fikk sitt store gjennombrudd ved Woodstock-festivalen. Han fortsetter imidlertid å turnere forholdsvis ofte, noe tre konserter i Norge på tre år er et klart bevis på.
— Jeg ser det som en stor utfordring å kunne nå fram til publikum, å skape en slags følelse av enhet mellom musikere og publikum. For å klare dette er det nødvendig å huske at et publikum er sammensatt av en rekke forskjellige individer som varierer f ra konsert til konsert, og at man følgelig alltid behandler publikum som det det er: en samling individualister. Dermed blir to konserter aldri helt like, og dermed blir det heller aldri kjedelig å spille.
— Men seiv om publikum alltid varierer, er fremdeles Santana det samme fra kveld til kveld?
— Ja, men også vi er en gjeng individualister som på scenen blir til en enhet. Og ved aldri å behandle en sang helt likt to ganger, unngår vi rutinekjøret.
Solo vs gruppe
Carlos Santanas soloprosjekt er temmelig forskjellig fra gruppa Santana. I gruppa dominerer (latin)rocken, mens solo-artisten Carlos Santana er langt mer uberegnelig.
— Jeg vokste opp med mange forskjellige musikalske stilarter, og alle disse er en viktig og nødvendig del av meg. Gjennom solokarrieren får jeg uttrykt dette, samtidig som jeg er såpass priviligert at jeg har anledning til stort sett å kunne velge akkurat de musikerne som jeg ønsker. Noe som igjen gjør det lettere og mer spennende å utforske forskjellige musikalske stilretninger.
Tror på lyset
Seiv om musikk opplagt er en viktig del av Carlos liv, er det langt fra alt. Han syns det er svært viktig å ikke bli altfor knyttet til noe — inklusive musikk. Et av hans andre interessefelt er for øvrig religion. Han tilhører sekten «Path of the Heart», som guruen Sri Chimnoy viste ham veien til. Skjønt Carlos Santana liker ikke å omtale sin tro som religion.
— Religion har i manges ører en negativ klang. Jeg fore trekker å kalle det «lys», og min tro er for meg lyset som viser veien til en mer harmonisk tilværelse.
— Du tror ikke din tro hemmer din musikalske skaperkraft?
— Nei, tvertimot. Slik som kroppen trenger føde, trenger sjelen næring. Og tro er næring for sjelen, og ut av sjelen skapes musikk.
Om framtida for soloartisten Carlos Santana antydet han for øvrig muligheten av et samarbeid med blant andre deler av reggae-gruppa Third World og Sting fra Police. Noe nytt samarbeid med John McLaughlin var derimot ikke aktuelt. Da var han mer begeistret for Jimmy Page, som han hevdet var den eneste gitaristen som han lyttet til for tida. og som han godt kunne tenke seg å jobbe sammen med.
Og når det gjelder gruppa Santana, vil neste Santana-LP trolig ligge i samme gate som «Zebop» — muligens noe mer bluesorientert.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert 07.10.1981 i Dagbladet)
