Jeg har sett David Byrne noen ganger og likt det hver gang. Unntatt da han spilte i Oslo Konserthus i juni 1992. Den konserten har jeg trøbbel med å vurdere.
Da nyheten om at David Byrne skulle komme til Norge gledet jeg meg. Var Talking Heads-fan med stor sans også for det Byrne hadde gjort som soloartist. Siden han i tillegg var en «stor» artist gjorde jeg en intervjuavtale med amerikaneren for min daværende arbeidsgiver NTB.
Men akkurat intervjuet overlot jeg til min kollega og venn Knut Eivind Straume, som ga uttrykk for at han svært gjerne ville møte Byrne. Det var greit, spesielt som jeg var blitt invitert på en liten båttur med cd-lansering omtrent samtidig som intervjuet skulle være. På båten kunne jeg dessuten ta med min fireårige sønn Jakob, og med knall sommervær ble det en veldig hyggelig ettermiddag både for far og sønn.
God plass, god start
Men Byrne-konserten samme kveld skulle jeg uansett på, og tidsmessig var det ikke noe trøbbel. Jeg hadde akkurat passe tid til å dra hjem med Jakob og overlate legginga til hans mor, mens jeg tok den nokså korte veien ned til Oslo Konserthus.
Der hadde jeg fått en meget god plass, på sjuende rad rett ved midtgangen, så det var bare å glede seg! Ikke altfor lenge etter at jeg hadde funnet plassen min, kom David Byrne inn på scenen. Helt alene, med kun akustisk gitar. Han begynte å spille, nokså dempet og lavmælt. Og det låt bra, men samtidig merket jeg at timene i sola hadde gjort meg litt døsig, så jeg lukket øynene og lente meg tilbake i stolen mens jeg nøt musikken.
Hvordan kan du sove?!
Plutselig merker jeg at noen rister i meg. «Hvordan kan du sove nå?!» Det er ei ung kvinne som spør. Hun står rett ved min side, i midtgangen. Men hun er ikke alene, hele den skrånende midtgangen er fylt med ekstatisk dansende folk.
Jeg ser litt forvirret på gjengen, før jeg retter blikket mot scenen. Der er ikke David Byrne lenger alene, han har med et stort band og alle har plugget inn instrumentene sine. Musikken fra scenen er funky og bobler av livsglede, og stemningen i salen er topp. Ikke minst hos representantene fra plateselskapet Warner Bros som sitter et par rader skrått bak meg. Når de ser meg ler de og vinker påfallende hjertelig. Og når jeg snur meg og blikker den andre veien, skjer omtrent det samme. Noen rader skrått foran meg sitter venner og kolleger fra musikkbladet Beat. Også de peker og ler og vinker, når de ser at jeg har oppdaget dem.
Litt forvirret ser jeg igjen mot scenen. Der går David Byrne fram til mikrofonen, løfter handen i en hilsen og sier «Thank you!».
Én meter unna
«Thank you?» Den smertelige erkjennelsen begynner å synke inn i meg. Konserten var slutt! Og jeg hadde sovet meg gjennom hele forestillingen!
Det får jeg selvsagt bekreftet og gnidd inn gang på gang av mine venner i Warner og Beat etter konserten. De kan fortelle at jeg gjennom hele konserten lå godt tilbakelent i stolen med åpen munn. Og ikke nok med det. På et tidspunkt midt i konserten hadde David Byrne tatt med gitaren og gått ned fra scenen og oppover midtgangen. Ledningen var akkurat lang nok til at han kom helt fram til meg, og der, bare meteren unna, sto han vendt mot meg og spilte en heftig solo for den sovende mannen med det store gapet.
Pinlig, men kunne vært verre
Da jeg fikk høre alt dette, føltes det selvsagt veldig pinlig. Men jeg var samtidig litt glad. Det kunne jo vært enda verre. Tenk hvis jeg og ikke Knut Eivind hadde gjort intervjuet. Tenk hvis David Byrne hadde fått oppleve at fyren som intervjuet ham noen timer før er så uinteressert at han sover seg gjennom hele konserten? Det hadde vært noe det…
Dessuten var jeg jo litt heldig som sov på akkurat den konserten, siden det bare var tre uker til neste gang jeg hadde anledning til å se David Byrne, på Roskilde. Og den konserten fikk jeg sett i sin helhet, og kan uten å nøle fastslå at den var veldig, veldig bra.
Spør du meg, faktisk mye bedre enn den i Oslo kort tid i forveien.
Av Leif Gjerstad
Les også: David Byrne: Utvider rammene for hva en konsert kan være
