På 1970-tallet var tennisstjernen Björn Borg nesten å betrakte som en ordentlig rockestjerne. Og Leffe var nesten å betrakte som en ordentlig tennisstjerne. Leffe var Björn Borg.
Likhetene er mange og slående. Begge er vi født i Stockholm på 1950-tallet og begge brukte vi noen timer av barndommen med å slå tennisballer mot garasjevegger der vi bodde. Dessuten oppholdt vi oss, riktignok av litt ulike grunner, mye i England på 1970-tallet.
Slik som i 1974, da jeg jobbet og bodde noen måneder i Manchester. Jeg var 23 år og Borg 18 og begge hadde vi blondt og litt langt hår. Men noe som skilte oss litt fra hverandre var at jeg alltid hadde sett noe yngre ut enn jeg var (trøbbel for tenåring i sjekkemodus, helt greit når du blir eldre), mens Borg var voksen for sin alder. Disse ulikhetene førte til at aldersforskjellen mellom oss liksom ble borte, vi ble likere hverandre, og jeg hadde mange ganger fått høre at jeg liknet på Borg.
Anonym i Manchester
Sommeren jeg jobbet i Manchester, var Borg allerede etablert tennisstjerne (året han vant sin første av seks French Open-titler) og stor idol blant engelske ungjenter. Men det var ikke bare de som dyrket ham, i forkant av Wimbledon-turneringen var Borg den spilleren engelske aviser helst brukte spalteplass på. Og allerede et par uker før turneringen begynte var han på plass i England, for å trene og spille et par oppvarmingsturneringer (eller noe sånt no). Godt bevoktet av de engelske tabloidene.
Jeg derimot, kunne leve mer anonymt i Manchester. Ingen enset meg derfor da jeg gikk inn på en anonym og enkel lunsjrestaurant et sted i sentrum av Manchester, ikke langt unna togstasjonen Piccadilly.
Det vil si, snart var det faktisk noen som gjorde det. Enset meg, altså. Fire jenter i 14-16-årsalderen kom inn på kafeen og slo seg ned noen bord bortenfor mitt. I øyekroken registrerer jeg at en av dem kikker på meg, bøyer seg fram til de andre og sier noe. Like etter gransker også de meg inngående. Før de bøyer hodene sammen og tisker og visker. Jeg kan ane hva, men later som ingenting og spiser rolig videre.
Den store spørretimen
Til slutt tar en av jentene mot til seg, reiser seg opp og kommer bort til bordet mitt. Nervøst ser hun på meg og sier «Excuse me?»
Jeg ser opp på henne og svarer et like enkelt som spørrende «Yes?». Litt beroliget av svarsignalet spør hun «Are you Swedish?».
Det kan jeg, med min halvt svenske bakgrunn, sannferdig bekrefte med et «Kind of».
Oppildnet fortsetter hun «Do you play tennis?»
Og siden jeg faktisk hadde spilt litt i ungdomstida (var til og med medlem i en tennisklubb ett år) kunne jeg uten å ljuge svare «a little bit».
Enda mer entusiastisk spør hun «Are you good?» Et spørsmål jeg gledelig kan parere med et stort smil og det noe kryptiske svaret «I’m sure my Mom thinks so, but I don’t know.»
Hun stråler med hele fjeset og går nesten opp i fistel, når hun stiller det fjerde og siste spørsmålet «Can I have your autograph?». Og til det kan jeg jo ikke gjerne svare annet enn «Most certainly!».
Forundret
Gledesstrålende løper hun bort til venninnene, som på avstand har fulgt godt med. Alle spretter opp, rusher bort til disken for å hente noen servietter og låne en penn av dama bak skranken.
I samlet tropp stimler de fire jentene seg rundt bordet mitt, mens de gir meg pennen og servietten jeg skal signere. Noe jeg selvsagt gjør, og skriver med den peneste håndskriften jeg har: Leif Gjerstad.
Jentenes forventningsfulle blikk skifter til det forundrede, mens de gransker det jeg nettopp har skrevet og usikkert ser på hverandre. Til slutt får ei av jentene tilbake mælet og spør med åpenbar skuffelse i stemmen «Aren’t you Bjorn Borg?».
Og til det kunne jeg jo ikke annet enn å svare «No. Why? Did you really think so?»
Apropos flere likheter: Björn Borg vant ikke Wimbledon-turneringen det året. Det gjorde ikke jeg heller.
Av Leif Gjerstad
Flere Leffe-saker her!
