JONAS HASSEN KHEMIRI
«Pappaklausulen»
Gyldendal forlag
336 sider
Jonas Hassen Khemiri omtaler ingen ved navn i sin nye roman. Alle blir i stedet definert i forhold til sine relasjoner til andre i familien, og det gjør den svenske forfatteren så elegant at «Pappaklausulen» på en og samme gang både gransker og leker med det klassiske far-sønn-forholdet såvel som identiteter med den største selvfølge.
Helt siden debuten i 2003 med «Et øye rødt» har utforskingen av identitet, av hvem vi er innen gitte og ikke så gitte rammer, stått sentralt i Khemiris forfatterskap. Noe som kan være en naturlig følge at han selv er født inn i en multikulturell identitet. Med svensk mor, tunisisk far og født og oppvokst i Stockholm. Og med dette «eksotiske» utseendet som gjør at det er han, og ikke hans blonde tvilling Jonas i naboblokka, som politiet stopper på gata.
Erfaringer han så treffende beskrev i sitt åpne brev «Bästa Beatrice Ask» en del år tilbake.
Personer uten navn
Disse opplevelsene og disse spørsmålene om hvem vi egentlig er, har gitt forfatteren Khemiri næring og temaer han tidligere har turnert både med humor og innsikt. Og det preger også hans nye roman «Pappaklausulen», som både går lengre og tar nye veier i sin skildring av identitet definert av familierelasjoner.
Derfor treffer vi ikke Anna eller Pelle eller Jonas eller hva de nå måtte hete i boka. Alle hovedpersonene omtales kun i forhold til de relasjoner de har til andre av bokas nøkkelpersoner. Vi møter en farfar som er en pappa, en sønn som er en pappa og en søster som er en datter men ikke lenger en mor, for å holde oss til de tre mest sentrale personene i boka. Og samtidig som dette grepet gir ulike innfallsvinkler til å beskrive personene og enkelthendelser på, bruker Khemiri anledningen til å dykke ned i deres liv. Et liv som i stor grad handler om relasjonsproblemer de aller fleste kan kjenne seg igjen i. Enten det handler om forhold mellom foreldre og barn, mellom ektefeller/samboere eller to søsken. Med aller størst fokus på det første, forholdet mellom far og sønn.
Problematisk forhold
I boka møter vi en farfar som er en pappa som kommer til Sverige på sitt halvårlige besøk. En gang i tida var han gift med en svensk dame som han fikk to barn med, men det er lenge siden og han har nå i mange år bodd mesteparten av året i et annet land. For ikke å miste sine svenske trygderettigheter må han likevel vende tilbake til Sverige to ganger i året. Og da vil han gjerne også treffe sønn, datter og barnebarn. Selv om det ikke akkurat er dette den gamle, egosentriske mannen prioriterer.
Det gjør spesielt sønnen som er en pappa oppgitt. Ikke minst fordi de en gang i en fjern fortid lagde en pappaklausul, som innebar at sønnen ikke bare overtok farens lille leilighet, men også alle praktiske detaljer knyttet til pappans svenske eksistens. Nå som sønnen som er en pappa har samboer og to småbarn, er han lei av alle disse forpliktelsene overfor sin far. Spesielt som han har mer enn nok på hjemmebane, der forholdet til samboeren kneler av påkjenningen av å være småbarnsforeldre.
Sønnen som er en pappa vil reforhandle pappaklausulen, men er det mulig uten åpen konflikt og er den nevrotiske sønnen sterk nok til å ta opp kampen med den litt uberegnelige og klart egosentriske pappan?
Livet som småbarnsforeldre
Selv om vi også får et godt innblikk i søsterens liv, er det framfor alt sønnen som for tida har pappaperm vi følger aller tettest i boka. Parallelt med det kompliserte far/sønn-forholdet blir det dermed også en historie om hverdagsslitet i en liten småbarnsfamilie. Sønnen som er en pappa blir overveldet av alt styr med sin fireåring og ettåring, samtidig som han er panisk opptatt av å framstå som den perfekte faren i andres øyne. Han måler seg selv gjennom andre, og selv om han innimellom føler at han kan slå seg selv for brystet, opplever han oftere følelsen av å komme til kort. Og hva skal vel alle de andre tenke?
Det er problemstillinger svært mange kan gjenkjenne seg i, i likhet med det travle hverdagslivet med innbakte rutiner og en slags uuttalt konkurranse med ektefellen om hvem som har gjort mest. Ikke alt trenger en gang å sies, det kan være nok å minne seg selv om at «jeg» faktisk har gått ut med søpla de tre siste dagene. Lar du være å si det høyt slipper du dessuten kontraangrep om hvem som har støvsugd og så videre. Og i alt dette strever likevel paret for å skape den balansen som kan gi dem et lykkelig familieliv.
Tankevekkende og morsomt
Ved å fokusere på noen få personer og la handlingen utfolde seg i løpet av ti dager, får vi et slags kammerspill hvor vi kommer tett på forviklingene og kranglene mellom nøkkelpersonene.
Og innenfor disse rammene manøvrerer Jonas Hassen Khemiri med stilistisk sikkerhet og et utsøkt presisjonsnivå når han beskriver og avdekker situasjoner og tilstander i livet til sine hovedpersoner. Det er vanskelig å ikke kjenne seg igjen, og det er umulig å ikke le. For observasjonene er ikke bare sylskarpe, de er i tillegg ofte hysterisk morsomme.
Fortettet stemning
At «Pappaklausulen» er blitt en så vellykket og medrivende bok, skyldes også Khemiris evne til å bruke språket aktivt når spenningsnivået skal skildres. Han høyner tempoet og punktuerer hissigere når sønnen som er en pappa blir ekstra stresset, og han senker seg litt ned i de passasjene mer preget av sinnsro.
Mens mye av boka kretser rundt de trivielle sidene ved hverdagslivet, bygger Khemiri mot slutten også opp mot et klimaks med en fortettet stemning. Det kastes nytt lys over gamle hendelser og det stilles spørsmål ved eksisterende relasjoner, mens forfatteren antyder noe nytt som kan erstatte det gamle. Kanskje vi faktisk trenger hverandre likevel?
Av Leif Gjerstad
Les også: Fem svenske bøker som overlever valget
Les også: Sammensatte minner av det tapte
