(Øyvind anbefaler – januar 2025)

Den musikalske julefreden er for lengst over, og platevinteren startet for meg med Early James og Jesper Lindell 10. januar. Ei uke seinere kom månedens perle, In The Country med Solveig Slettahjell og Knut Reiersrud. Vi fyller på med Ine Hoem, deLillos, Larkin Poe, Country Heroes, Oakland Rain, Sigrun Loe Sparboe, Austestad, Anders Wyller og Grace Gardner.

IN THE COUNTRY, SOLVEIG SLETTAHJELL, KNUT REIERSRUD: «Remembrance»
Trioen In The Country med Solveig Slettahjell, Knut Reiersrud og Sidsel Endresen som gjester melder seg allerede på som leverandører av en sterk kandidat til årets toppliste med «Remembrance». Pianist Morten Qvenild har satt musikk til dikt av Emily Dickinson og søstrene Emily og Charlotte Brontë og har også produsert. Når ikke Slettahjell synger er det Endresen som «foredrar» tekst på prikkfri britisk-engelsk. Noen ganger er det som å høre en gitarsolo av Reiersrud. Begge deler er poesi.
Resitasjon på plate er undervurdert. Gjort riktig låter det som musikk i mine ører. En av fjorårets beste norske plater var «Dagslyset venter» med Best i motlys, med Bjørn Sundquist og Yngve Kveine som resiterer Kveines ord – når de ikke synges av Johan Berggren eller Trond Granlund. Lars Saabye Christensen resiterer i Norsk Utflukt og sammen med Tom Stalsberg i Buicken. Sistnevnte kan også høres i Løpende Utgifter og i Kjartan Fløgstad Band. Og – jeg har selvfølgelig ikke glemt platene til Jan Erik Vold og Odd Børretzen. Med flere.
Sjangermessig ligger jazzen i bunnen på «Remembrance», som når Pål Hausken masserer trommeskinnet i «The Night is Darkening» og avsluttende «Waiting» og ditto når Qvenild forflytter raske fingre over tangentene i førstnevnte. Det er også blues, når Reiersrud tråkker på fuzzpedalen i «The Night Wind», nesten-pop i «This is My Letter to the World» eller americana av beste sort. Bassist Roger Arntzen er ikke bare en del av kompet, han bygger sømløst opp under og framhever trommer, gitar og stemmer på utsøkt vis.
Dette er musikk og lyrikk uten datomerking, ti år etter In The Countrys studioalbum «Trail of Souls» med samme gjeng. En meget sterk start på musikkåret.

INE HOEM: «Minnelandet»
Jeg liker fortellinger og jeg liker at sanger handler om noe. Begge deler får vi i rikt monn på Ine Hoems nye album, «Minnelandet», som slippes i morgen (31.1). Ine har gode gener i så måte. Faren Edvard Hoem er en av de beste forfatterne og fortellerne vi har her i landet. De har lagd plater sammen og fortsetter å samarbeide, men dette er Ines prosjekt. Bakgrunnen liker jeg også. Hun beskriver den sjøl: Da en i hennes nærmeste familie begynte å glemme, fikk hun et behov for å samle og skrive ned minner for å holde fast i det som ikke skulle bli glemt.
Med varme tekster om mamma, søster og bror, om 14 år gamle Ine, blandet med gamle opptak, og livet generelt, er det blitt et personlig konseptalbum med tolv nydelige låter – bygd over oppvekst på Grunerløkka i Oslo og røtter i Fræna i Møre og Romsdal. Her er også en fiffig referanse til Leonard Cohen (tekstlinja «It’s four in the morning / the end of december» fra «Famous Old Raincoat»). Ine har hørt mye på Cohen, og jeg finner noe av den samme stemningen i musikken hennes. Andreas Ulvo (piano), Markus Lillehaug Johnsen (gitar), Jo Berger Myhre (bass) og Pål Hausken (trommer) omfavner Ines nydelige stemme. Hun har en fortellende måte å (snakke)synge på også. Det er vart, følsomt – og veldig fint, for første gang produsert av Ine sjøl. På «Tenk at vi blei vi» bidrar Trygve Skaug på vokal.
Ine drar snart på en lang turné som tar henne til tolv steder fra februar til juni, to av dem sammen med pappa Edvard, og elleve steder i september og oktober, også her to sammen med faren. Turneen er også en markering av Ines ti år som artist.

EARLY JAMES: «Medium Raw»
Early James fra Alabama har en særegen stil med røtter i blues og gospel og er blitt sammenliknet med Tom Waits. Musikken er råskåret og rufsete og føles gammel, men den er nyskrevet av Fredrick James Mullis Jr. (31), som han egentlig heter. Han synger og spiller gitar på en måte som kan minne om musikken til rom-folket fra Europa – mikset med akustisk blues, folk, klassisk/tradisjonell country og en liten dose rock. Den spesielle miksen henger nok sammen med Early James’ tidlige inspirasjon fra så forskjellige artister som Hank Williams, Johnny Cash, James Taylor og grunge-band som Nirvana og Soundgarden.
«Medium Raw» er hans andre album etter debuten i 2020. Produsent, som på de to første albumene, er Dan Auerbach. Black Keys-medlemmet er blitt rene superprodusenten etter glimrende utgivelser for blant andre Dr. John, Robert Finley, Valerie June, Marcus King, Lana del Rey og Yola. Her lar han Early James og hans lille band, Adrian Marmolejo (ståbass/el-bass) og Jeffrey Clemens (trommer) i tillegg til Early James (gitar), få gjøre sin «greie» og utvikle sin særegne stil – med Early James’ «uvørne» stemme i sentrum.

deLILLOS: «20 Lillos uten filter»
Dobbeltalbumet til deLillos, som er en del av markeringen av fire tiår med bandet, består av 20 sanger. 20 år pluss 20 sanger blir 40! Det er attpåtil deres 20. studioalbum. Halvannen time med musikk!
Det er allerede lovprist av anmeldere og dessuten behørig omtalt, også her på Leffes Lab, så jeg nøyer meg med å gratulere med et album som lever opp til alle forventninger til hva bandet står for. Ingen blir skuffet her. Dessuten finner de alltid på noe, som da de ga ut sitt forrige album, konseptalbumet «Evige dager», med én lang låt på hver albumside (brutt opp i 18 låter på strømmetjenestene). «20 Lillos uten filter» er produsert av «Mr. Lillo», Lars Lillo-Stenberg, mens fire forskjellige har mikset fem låter hver. Min favoritt: Lillo-Stenbergs myke, countryinspirerte «På turné», Lars Lundevalls «La tiden gå» og Lars Fredrik Beckstrøms underfundige «Alle fugler du har sett». «Hvis jeg ikke var meg selv» er en interessant låt på norsk og engelsk med Me For Queen (cellist og vokalist Mary Erskine).
Jubileet markeres også med to konserter i Frøyas have på Skarpsno i Oslo 7. og 8. juni.

LARKIN POE: «Bloom»
De Nashville-baserte blues- og sørstatatsrockerne – og søstrene – Rebecca og Megan Lovell fra Georgia er blitt norgesvenner etter mange opptredener her i landet. De solgte ut Sentrum Scene i Oslo i 2022 og 2023, og 28. oktober er de tilbake samme sted.
2024 var et bra år for Larkin Poe, blant annet kunne de hente sin første Grammy-pris i kategorien «Best Contemperary Blues» for «Blood Harmony» (2022). 2025 kickstartet med oppfølgeren, album nummer seks. «Bloom» viser en duo i full blomst (kunne ikke motstå den). Langt på vei spiller de klassisk blues og bluesrock med en og annen mer soulinspirert ballade. Det er dem jeg liker aller best på dette albumet, som «Easy Love Pt 2» og avsluttende, episk anlagte «Bloom Again» med strykere og «Everly Brothers-harmonier». Det var den første låten de skrev til albumet, som skårer høyt på fin variasjon i uttrykket. Litt for alle!
Låtene er skrevet av søstrene, flere i samarbeid med medprodusent Tyler Bryant (bass, gitarer). På mange måter minner Lovell-søstrene meg om Bonnie Raitt, og ikke bare fordi det er en kvinne, Rebecca, som synger og spiller gitar. Søster Megan spiller lap steel og dobro og korer.

OAKLAND RAIN: «Twin Flames Part I: The Evergreen»
Min første tanke etter å ha hørt Charlotte og Maren Wallevik Hansen er denne: Norge har fått sitt First Aid Kit! Tvillingsøstrene har gitt ut flere album på norsk, blant annet med dikt av Henrik Ibsen. For noen dager siden kom første del av dobbeltalbumet «Twin Flames», inspirert av opplevelser fra oppvekst på Sørlandet og i USA.
Det «grønne» albumet er inspirert av amerikansk folk- og countrymusikk, mens et kommende «blå» album, «Twin Flames Part II: Heavenly Blue», er inspirert av nordisk indiepop. Produksjonen er signert Anders Engen og Freddy Holm, og søstrene er dermed i de beste hender.
Inspirasjonen kommer fra besteforeldre som bodde i Colorado på 60- og 70-tallet og en morfar. Sjøl gikk de på ungdomsskolen i Nord-California, og det var da de begynte å skrive låter og etablerte Oakland Rain. Jentenes americana og country, og framfor alt vokalharmoninene, har vakt oppsikt og truffet ørene til veteranen Judy Collins. Hun ble særlig betatt av teksten og harmoniene på «I’m Scared Of Everything», og inviterte dem over for å varme opp på hennes konserter på den amerikanske østkysten. I februar gjør de flere konserter med Collins, blant annet i Nashville og Los Angeles. Samme måned er de også invitert til å spille en offisiell showcase på Folk Alliance International Conference i Montréal, Canada.

COUNTRY HEROES: «A Place to Part»
Det er få her til lands som holder den tradisjonelle countrymusikken, eller honky tonken om du vil, i hevd som Country Heroes. I morgen kveld (31.1) spiller bandet lanseringskonsert på Herr Nilsen i Oslo og samme dag kommer «A Place to Heart». Det er bandets første album siden den Spellemann-nominerte debuten «Honky Tonk Tears» (2018). I mellomtida har vokalist, gitarist og låtskriver Jørund Vålandsmyr blant annet konsentrert seg om sitt norskspråklige soloprosjekt sammen med bandet Menigheten.
Fire album er det blitt med dem, det siste i august i fjor, før han nå altså har blåst nytt liv i countryheltene. Og – disse heltene er gamle ringrever i faget: Daniel Vidarson Gullien (el.gitar), Tore Blestrud (pedal steel, banjo, piano, B3, gitarer, produsent m.m.), Ivar Brynildsen (bass) og Bjørn Haglund (trommer). Blant gjestene er Sophie O’Dell (vokal) og Stian Carstensen (trekkspill).
Blestruds pedal steel er alltid en fryd å høre, og det hele toppes med en av de flotteste stemmene i sjangeren. Hør bare på «Endless Night», der det føles som salige Roy Orbison har tatt bolig i Vålandsmyrs kropp.

SIGRUN LOE SPARBOE: «Papirfly & flaskepost»
Viktigheten av barneplater er undervurdert, og de blir gjerne borte i mylderet av nye utgivelser. Desto større grunn til å trekke fram dem som «gidder» å lage kvalitetsmusikk for barn. Sparboe har gitt ut fem «voksenalbum» med viser , det siste, «Blåskjær», i fjor, og for første gang er barn (fra fire til ti år) hovedmålgruppa. Men – de tolv sangene kan selvfølgelig gjerne lyttes til av hele familien. Som hun synger: «Alt blir bedre med en sang».
Tekstene har en moral, uten at det lukter Margrethe Munthe (1860-1931) av den grunn. Barn har ikke vondt av det. Men mer enn det går undring som en rød tråd gjennom sangene. «Koffer e det så artig å rote når man må rydde opp igjen?» spør Sigrun. «Koffer e det usunt med alt som e godt?». Og – «Kor lenge e snart? Kor lenge varer bare ei lita stund?». Hun gir ingen svar, men lar det ligge å flyte litt mellom linjene.
Produsent Mattias Krohn Nielsen spiller alle instrumenter med unntak av bassklarinett (Elisabeth Wulfsberg), barnekoret Minores fra Harstad bidrar fint på flere av sangene og Arktisk filharmoni spiller på «Sol, kor e du», arrangert av Sverre Tollefsen Laupstad.
Samtidig med albumet gir Sparboe også ut ei bok med sangene.

AUSTESTAD: «Austestad»
23. januar, på dagen ti år etter solodebuten «Rentersrente», kom Hans Martin Austestads femte album, fortsatt på norsk. «Ingen grunn til å ‘gjemme seg’ bak en engelsk tekst når du har knekt koden på det språket de fleste av oss tross alt kan best», skrev jeg i min anmeldelse av debuten. Da hadde også bandet hans, The Earlybird Stringband, meldt overgang til morsmålet. Så når Austestad nå synger «Alt er bedre på engelsk», er det ironi!
Også sjangermessig ligger han i den miksen vi kjenner, en personlig vri på viser, jazz og akustisk «kammerpop» med små doser country, bluegrass og folkemusikk. I denne «vrimmelen» av sjangrer er han som produsent spesielt god til å skape myke stemninger, akkurat som han har gjort det for Eir fra folkemusikk/tekno-baserte Ævestaden og det mer rocka samarbeidet med Kanaan & Ævestaden.
Med seg på albumet har Austestad Bjarne Gustavsen (tangenter), Dag Erik Knedal Andersen (trommer) og Sondre Meisfjord (bass), med gjestespill fra blant andre musikere fra Oslo Filharmoniske Orkester og KORK. Best her: Den hverdagslige åpningen «I glaset», «Alle kjenner vinden», instrumentalen «Syrgjesong» og avsluttende «Filippinsk sigar» med Steinar Ofsdal på fløyte.
Kort fortalt:

Jesper Lindell: «Windows Vol. 2» (ep)
Svenske Jesper Lindell har endelig fått mer innpass i Norge, blant annet med konserter i Oslo og på Notodden i fjor og booking til Nidaros Blues i Trondheim i april i år.
Mellom utgivelsene av de utmerkete albumene «Twilights» (2022) og «Before The Sun» (2024) ga han ut ep-en «Windows vol. 1» med coverlåter. Denne måneden kom oppfølgeren med fem nye coverlåter. Særlig Bob Dylans «Sweetheart Like You», Van Morrisons «Bulbs» og Bob Segers «Fire Lake» passer utmerket til Jespers sangstil og «lynne». Jesper støper låtene i sin form og gjør dem til sine egne.

Anders Wyller: «Det vil ende i tårer»
Jeg må innrømme at jeg fortsatt forbinder Anders Wyller med hiten «Bicycle Riding» fra 1990, men han har gjort mye som jeg sikkert burde husket enda bedre. I 2022 ga han ut «Goddag mitt barn!», som er basert på brev August Strindberg skrev til sin datter Anne-Marie – Wyllers farmor. Nå feirer han 35 år som artist med album nummer tolv, «Det vil ende i tårer», som lanseres i morgen (31.1). Wyller har en «dramatisk» vokalstil og et ganske intenst og tungt lydbilde. Tidvis kan han minne om Bjølsen Valsemølle. Sjangermesig «sjangler» han derimot mellom americana, viserock og jazz, som det står på albumets nettside. Produsent er Geir Sundstøl, og David Wallumrød og Erland Dahlen er to av musikerne.

Grace Gardner: «After Knowing»
Rett før nyttår kom «After Knowing» med Philadelphia-baserte Grace Gardner, egentlig Grace Pearson-Thompson, opprinnelig fra Texas. Hun debuterte omtrent på denne tida i fjor. Begge de to utgivelsene er som ep-er eller minialbum å regne, siden de begge stopper på sju låter. De er til gjengjeld godt fundert i en miks av americana, country og rock, med åpningen «Something Your’e Proud Of (Crime Television)» som et nøkkelspor. Jeg er også spesielt svak for «Finding Sideways», som er en typisk singer/songwriter-låt som løftes av blåsere. God februar!
Av Øyvind Rønning