Jeg bommet på årstallet han ble født (1944), og jeg var for busy for å rekke fødselsdagen hans (16. august). Derfor kommer denne lille hyllesten til avdøde Kevin Ayers på 70-årsdagen for hans fødsel ett år og tre dager for seint. Men man trenger da ikke en unnskyldning for å løfte fram en av de vakreste villblomstene i engelsk rock?
Hvis navnet hans ikke får noen bjeller å ringe er du unnskyldt. Kevin Ayers fikk aldri det helt store kommersielle gjennombruddet, og de gangene han var på nippet til å få det så valgte han det vekk.
Lat og lykkelig
Da han så tilbake på sitt liv i et Guardian-intervju i 2003 forklarte han dette med at du enten må mangle noe der oppe eller være veldig sulten på penger og berømmelse, for å bli med på bransjekjøret. Noe han ikke ville. Han ønsket heller å nyte livet og litt vin ved Middelhavet enn å jobbe seg oppover rockens karrierestige. Eller som han uttrykte det i et annet intervju, «De lykkeligste er de som gjør minst».
Derfor er den småvimsete psykedeliske singer-songwriteren med en herlig sans for ordspill og en eksperimentell klo i dag ukjent for de fleste, selv om han i siste halvdel av 1960-tallet skrev seg inn i historien med Soft Machine. Og som soloartist på 1970-tallet jobbet tett sammen med mange av rockens store, slik som Brian Eno, John Cale og Mike Oldfield. Og for den saks skyld også Syd Barrett, før han forsvant helt ut i tåka.
Soft Machine
Men starten var med The Soft Machine, som han grunnla sammen med Robert Wyatt, Daevid Allen (seinere Gong-sjef) og Mike Ratledge i 1966. Bandet, som hentet sitt navn fra William Burroughs-romanen ved samme navn, ble snart toneangivende i Londons eksperimentelle undergrunnsmiljø. Der ble de bortimot husband på Londons da kuleste og hippeste rockklubb, UFO Club.
Da Soft Machine albumdebuterte i 1968 ble skiva rost opp i skyene og bandet spådd en strålende framtid. Men slik gikk det ikke. Australske Daevid Allen hadde allerede måttet forlate bandet og London etter trøbbel med britiske passmyndigheter, og Ayers hoppet av etter Soft Machines første USA-turné (sammen med Jimi Hendrix Experience).
Han syntes det ble for slitsomt, og dro i stedet til Ibiza, for å slappe av og feste sammen med Daevid Allen.
Les også: Daevid Allen død
Takk Hendrix! Eller Allen?
Dermed var Ayers for lengst ute av bandet, da jeg vinteren 1971 så Soft Machine på deres legendariske konsert på Høvikodden (Henie Onstad Kunstsenter) utenfor Oslo. Men om Ayers var ute av bandet, hadde han fortsatt god kontakt med medlemmene i det. Blant annet var det på en fest i hans egen leilighet som Robert Wyatt falt ut av et vindu, slik at han ble lenket til en rullestol for resten av livet.
Les også: Robert Wyatt – Mellom sauser og søvn (arkivintervju fra 1997)
Det var også Soft Machine som backet ham på Kevin Ayers solodebut i 1969, lekfulle «Joy of a Toy». Og som vi kanskje skal takke Jimi Hendrix for, eller er det heller Daevid Allen som skal æres?
Ifølge noen kilder erklærte nemlig Kevin Ayers at han skulle forlate musikkbransjen helt, da han forlot Soft Machine. Men Hendrix ble så bestyrtet over Ayers beslutning at han ga ham en fin Gibson-gitar i gave, under forutsetning at han lovte å fortsette å skrive låter. Det gjorde han hjemme i London, hvor han også spilte inn albumet ikke lenge etter.
Forteller altså en historie, mens en annen hevder at han skrev låtene mens han var sammen med Daevid Allen på Ibiza.
Nesten stjerne
Hvilken av disse versjonene som ligger nærmest sannheten tør jeg ikke ha noen klar formening om. Uansett representerte det startskuddet på en solokarriere med tette utgivelser og stadig høyere stjerne.
Mye tydet derfor på at Ayers var klar for det helt store gjennombruddet, da han våren 1974 ga ut sitt femte soloalbum «The Confeccions of Dr. Dream and Other Stories». Av mange trukket fram som hans mesterverk, og i hvert fall en plate som jeg selv følte mer enn oppfylte forventningene jeg hadde hatt til Ayers nye album.
Det var også på dette tidspunktet jeg med fire ukers mellomrom fikk sett Kevin Ayers ved to anledninger i London. Først på den i dag legendariske konserten «June 1, 1974» (sammen med Brian Eno, John Cale og Nico), som også ble dokumentert på plate. Og deretter på en stor gratiskonsert i Hyde Park, hvor blant andre også Gong og Kevin Coyne sto på plakaten.
Men øverst sto Kevin Ayers som i helhvitt leverte et sjarmerende sett, selv om han overlot til Gong å ivareta det flippete-frikete imaget ved å sende tefat, frisbeer, såpebobler og annet utover publikumshavet.
Les også: Siste vers for Gong-legenden
Mallorca og Frankrike
I stedet for å følge opp og bygge på Confessions-suksessen valgte Kevin Ayers nok en gang å forlate hele maurtua for det søte liv på Mallorca og etterhvert Frankrike. Og dette etablerte mønsteret for ham det neste drøye tiåret. Med nokså regelmessige utgivelser (åtte studioalbum i perioden 1975-1988), men også av svært varierende kvalitet. For mens de fra 1970-tallet tåler gjenhør, er de på 1980-tallet veldig preget av hans selvdestruktive liv som dranker og heroinslave.
Derfor kom det kun et studioalbum med Ayers på 1990-tallet («Still Life With Guitar»), før han i 2007 gjorde et svært vellykket comeback med albumet «Unfairground». Backet av Teenage Fanclub og Neutral Milk Hotel og med gode anmeldelser i ryggen gikk buzzen om Ayers. Interessen for ham viste et klart oppsving, og det begynte å ryktes at han planla et ordentlig comeback. Men tydeligvis uten å spørre hovedpersonen først. For selvs om Ayers da for lengst var friskmeldt fra sitt dopkjør og i langt bedre form enn på svært lenge, gjorde han lite for å følge opp den positive responsen han fikk for plata.
Døde i sitt hjem
Det ble verken flere turnéer eller plater. Han foretrakk livet i huset sitt i den franske småbyen Montolieu, knappe to timer nord for grensa til Spania. Det var også der, hjemme i senga, 68-åringens hjerte slo sitt aller siste slag 18. februar 2013.
Da han ble funnet død lå det en lapp ved siden av hans seng, med påskriften «You can’t shine, if you don’t burn».
Kanskje det kan oppsummere livsholdningen til artisten som, dersom han hadde levd, ville fylt 70 år for ett år og tre dager siden.
Av Leif Gjerstad
Ayers-musikk
Musikken hans finner du både på Wimp og Spotify. Totalt lagde han 16 soloalbum. Tre naturlige å sjekke ut kan være:
Whatevershebringswesing (1971)
Confessions of Dr. Dream and Other Stories (1974)
The Unfairground (2007)
Og et par videoer:
«May I» er fra albumet «Shooting at the Moon» (1971) og med seg på scenen har han blant annet Robert Wyatt (trommer) og Mike Oldfield (bass)
«Shouting In A Bucket Blues» er fra albumet «Bananamour» (1973)
