Før Rockefeller-konsertene søndag og mandag hadde Lillebjørn og Siri Nilsen aldri delt scene tidligere. Kanskje bør far og datter gjøre det litt oftere?
Lillebjørn Nilsen (65) er en institusjon i norsk musikkliv. Neste år er det 50 år siden han sammen med Bjørn Morisse (derav navnet Lillebjørn for Nilsen) platedebuterte som The Young Norwegians, og dermed la grunnlaget for en eventyrlig karriere. Både som folkekjær forvalter av norsk musikktradisjon, som vår tids fremste Oslo-trubadur og selvsagt også som naturlig bindeledd til amerikansk vise- og singer/songwritertradisjon. Og på sin ferd har han gjort høyst personlige tolkninger av andres materiale – alltid på norsk – samtidig som han har beriket den norske sangkatalogen med et drøss sanger vi «alle» kan.
Eller som en nybakt far nylig uttrykte det i en samtale: «Jeg har aldri tenkt at jeg har hatt noe særlig forhold til Lillebjørn, men etter at jeg selv fikk barn innser jeg at han har betydd mer for meg enn jeg vel var klar over».
Tveegget sverd
For Siri Nilsen (30) kan dette med faren være et tveegget sverd. Å ha en så kjent og profilert far som kan bransjen kan inspirere og by på mange fordeler i kampen om oppmerksomhet, men det fører nødvendigvis også til stadige sammenlikninger som kan være vanskelig å håndtere.
Selv om Siri Nilsens musikalske ståsted egentlig ikke skiller seg vesentlig fra Lillebjørns, har hun derfor siden scenedebuten for snart ti år siden vegret seg for å gjøre noe sammen med sin far. Og det har sikkert vært lurt. Slik har hun i fred og ro fått bygget sin egen karriere og gjennom tre album etablere seg som selvstendig artist med solid fundament (spellemannpris, debutantpris, tektsforfatterpris etc) for egne refleksjoner innen singer/songwriter-sjangeren.
Et naturlig skritt
Derfor var det både litt overraskende og naturlig at Siri Nilsen valgte «pappa» som samarbeidspartner, da hun ble spurt om hvem hun ville opptre sammen med på Rockefeller-scenen denne vinteren. Overraskende fordi hun tidligere konsekvent har unngått slike koblinger. Naturlig fordi de opererer i samme landskap. Slik sett var det vel bare et tidsspørsmål før deres veier måtte krysses.
Og det gjorde de altså endelig søndag (helt utsolgt) og mandag (nesten stinn brakke) på Rockefeller. Med et sceneoppsett og program der far og datter omfavnet hverandre musikalsk, samtidig som de med lun tone fleipet om forskjellene som tross alt må eksisterere mellom generasjonene, mellom far og datter.
For sikkerhets skyld stilte begge med hver sin kvartett på hver sin del av scenen, og for det aller meste spilte hvert av de to bandene kun når deres «sjef» førte ordet. Men innimellom nærmet far og datter seg hverandre og delte vokalen, og da smeltet også de to bandene sammen til ett.
Vekslet fram og tilbake
Konseptet med at de gjennom konsertens 90 minutter nesten programmatisk alternerte mellom Lillebjørnlåt-Sirilåt-Lillebjørnlåt-Sirilåt og så videre, kunne ha ført til en fragmentarisk showstopper-opplevelse. Men fordi eplet i dette tilfellet ikke har falt så altfor langt unna stammen resulterte det i stedet i en forestilling hvor forskjellene og nyansene mellom far og datter krydret og beriket helhetsopplevelsen.
Så vidt vites foreligger det ingen planer om flere felleskonserter med Lillebjørn og Siri Nilsen. Og det er greit nok. Men det må være betryggende for begge å vite at et slikt konsept faktisk kan fungere så godt at de ikke trenger å være redd for å gjenta det, den dagen de måtte føle for det. De har jo både materiale og personlige egenskaper til å lage en særs hyggelig og trivelig kveld.
Noen av låtene
Ingen ord om hva de spilte? Hva med at de begynte med «Se alltid lyst på livet» (Lillebjørn) og «Alle snakker sant» (Siri) og at vi deretter fikk blant annet «Alexander Kiellands plass» og «Tanta te Beate» fra Lillebjørn og «Brev» samt «Hodet, hjertet eller magen» fra Siri, mens far og datter var forent i Pete Seeger-hyllesten «Barn av regnbuen» og «We Shall Ocercome».
Avslutningen kom for øvrig med Lillebjørn Nilsens tullesang «Haba Haba». Selvsagt ble den møtt med allsang, men personlig skulle jeg ønske at de heller kunne ha sluttet med noe som bedre skildret parets lyriske og stemningsmessige kvaliteter.
Av Leif Gjerstad
NB! Gjør for ordens skyld oppmerksom på at konserten var på Rockefeller og at jeg har skrevet bok om Rockefeller, som ble lansert i forrige uke. Jeg har ingen andre bindinger verken til Lillebjørn eller Siri Nilsen.
Les også: Rockefeller fyller 30 år
