Etter støyen I Velvet Underground og tre «myke» soloplater skulle John Cale bli popstjerne. Det ble han aldri i kommersiell forstand, men legendestatus fikk han mens fjerdeplata «Fear» er blitt en elsket klassiker. I dag fyller albumet 50 år.
Da Velvet Underground snudde opp ned på rocken i siste halvdel av 1960-tallet var fokuset mest på Lou Reed. Det var jo han som skrev de fleste låtene. Men det var hans walisiske bandkollega John Cale som ivret mest for å tøye de musikalske grensene. Det var Cale som trakk inn de avantgardistiske elementene, mens hans bratsj var sentral i de litt dissonante, urovekkende stemningene som preget mye av New York-bandets musikk. Slik som i «Sister Ray», «The Gift» og «European Son», alle med John Cale som medkomponist.
Men etter feiden med Lou Reed som i 1968 førte til John Cales sorti fra Velvet Underground, dyrket han på sine tre første soloplater i større grad de klassiske elementene han var skolert i. Uhyggen måtte for det meste vike for vakre ballader med fyldige arrangement med strykere og det hele, uten at han på noe tidspunkt tippet over i det søtladne. Og med sitt tredje soloalbum «Paris 1919» – med tittelkuttet som signaturlåt – lagde han i 1973 det mange den dag i dag holder som et karrieremessig høydepunkt.
Stor tro på Cale
Sikkert er i hvert fall at datidas hippe plateselskap Island Records så et stort potensial i John Cale som en framtidig rockestjerne. De tegnet kontrakt med waliseren for tre album og sendte ham våren 1974 i studio i London, med Richard Thompson, Brian Eno og Phil Manzanera blant de medvirkende musikerne.
Om John Cales tre første soloplater skilte seg mye fra Velvet Underground, skilte «Fear» (og de etterfølgende «Slow Dazzle» og «Helen of Troy») seg likeledes fra de tre foregående. For selv om vi også her finner noen vakre ballader, er det desperasjon, villskap, sinne og frustrasjon som definerer albumet. Og mens orkestrale arrangement fargela «Paris 1919», byr Cale på et mer strippet lydbilde med frenetisk klimprende pianoer og sinte gitarer som bærebjelker bak Cales intense vokal.
Trøbbel
Kanskje skyldtes det bare John Cales lyst til å igjen nærme seg uhyggen langt utenfor komfortsonen, men mange har også pekt på hans mentale tilstand i disse årene. Han drakk, han forsynte seg grådig av forbudte substanser og ekteskapet skrantet. Noe han ikke minst dokumenterte i låten «Guts» på oppfølgeralbumet «Slow Dazzle» som kom bare halvåret etter.
Det var som om John Cale ville mane fram det maniske i seg, og ville dyrke «bad vibes». Eller som han synger i platas tittelkutt som også åpner albumet: «say, fear is a man’s best friend/you add it up, it brings you down». Nokså rolig og sanset i starten, men stadig mer intens og desperat utover i låten.
Flere av de andre låtene på albumet følger godt opp desperasjonen og uroen som tittelkuttet formidler, men samtidig gir John Cale også plass til de vakre balladene med de mørke tekstene som balanserer uttrykket og gir musikken nødvendig luft. Og det er vel nettopp denne miksen, hvor overraskelsene står for tur og stemningene stadig skifter som har sikret dagens 50-åring klassikerstatus.
Av Leif Gjerstad
Les også: Ukas bursdagsbarn (publisert da John Cale fylte 75 år)
Les også: Sterk alene (John Cale-intervju fra 1983)
Les også: Musikalsk gresshoppe (John Cale-intervju fra 1996)
Les også: Magiske dager, mytiske plater
Les også: Velvet Underground-film: fanger band og stemning
Se video: John Cale «Fear Is a Man’s Best Friend»