50 år siden denne unge mannen ga ut «Harvest» (Foto: Reprise Records)
Neil Young sådde den ene vinteren og høstet den andre. Det ble en god «Harvest».
Mandag 14. februar er det nøyaktig 50 år siden en av rockens største legender ga ut et av sine mest legendariske album. Neil Youngs «Harvest» står seg 50 år etter.
Da «Harvest» ble utgitt var det den 26-årige kanadierens fjerde soloalbum, som kom i tillegg til de to bandalbumene med Buffalo Springfield og det ene med Crosby, Stills, Nash & Young.
Og faktisk har sistnevnte kvartetts 1970-album «Deja vú» fått litt av æren – eller skal vi kanskje like gjerne si skylden? – for at «Harvest» så dagens lys i 1972. I hvert fall brøt samarbeidet mellom de fire sammen allerede etter den første turneen, og da bruddet var et faktum begynte Neil Young å legge andre planer. Og øverst på lista sto ønsket om å spille inn en countryrockplate.
Selv om planene tok form og noe av materialet lå klart i 1970, ble albumet til under litt spontane omstendigheter vinteren 1971. Klart er at Neil Young i begynnelsen av februar 1971 skulle til Nashville for å delta i tv-programmet «Johnny Cash Show», med Linda Ronstadt og James Taylor som to andre prominente gjester.
Startet i Nashville
I Nashville ble Young invitert i et middagsselskap, hvor han kom i prat med den unge produsenten Elliot Mazer. Han var fra New York, men hadde relativt nylig flyttet til Nashville og det helt nyåpnede studioet Quadrafonic Sound Studios. Mazer mente studioet og bandet/studiomusikerne i Area Code 615 ville kle Young perfekt, og prøvde å overtale ham til å spille inn sin neste plate der.
Young kjente til Area Code 615, som foruten to egne plater hadde solid erfaring som studiomusikere, blant annet for Bob Dylan. Muligheten å jobbe med dem tente Neil Young, og før middagen var over var Mazer og Young blitt enige. Og allerede neste dag gikk Neil Young i studio sammen med noen av Area Code 615-musikerne som Mazer i all hast hadde fått samlet.
Mye av materialet hadde Neil Young allerede spilt live det siste halvåret, slik at han visste godt hva han ville med låtene. For Kenny Buttrey (trommer), Tim Drummond (bass) og Ben Keith (steelgitar) var materialet imidlertid helt ukjent, men de var erfarne og sikre nok til at tre av låtene lå halvferdige da de noen timer seinere forlot studioet.
Men siden Neil Young egentlig var i byen bare for å delta i tv-showet til Johnny Cash, var det begrenset tid han hadde til å jobbe parallelt i studio. Litt rakk han likevel, så før han forlot byen var også de to sentrale låtene «Heart of Gold» og «Old Man» festet til tape, med Linda Ronstadt og James Taylor på kor.
Spredt i tid og sted
Nå var Neil Young godt i gang med sitt nye plateprosjekt, men et relativt tett program gjorde at innspillingen ble spredt utover både i tid og sted. Et par spor ble derfor innspilt i London i mars, med Jack Nitzsche som produsent og med London Symphony Orchestra i ryggen, før Young i april vendte tilbake til Nashville og Quadrafonic-studioet for en ny sesjon der, med studiobandet han nå hadde døpt til Stray Gators.
Hans gamle kompiser Stephen Stills, Graham Nash og David Crosby bidro også med litt vokal, lagt på i et studio i New York, mens de siste låtene ikke ble ferdigstilt før i september, i Neil Youngs eget hjemmestudio i låven på Broken Arrow-ranchen litt sør for San Francisco. Det var også der albumet ble mikset, med Graham Nash og David Crosby som gjester og rådgivere.
Storselger
Da «Harvest» kom var singelen derfra, «Heart of Gold», allerede en hit som sørget for at «Harvest» kjapt ble en storselger – og faktisk det mestselgende albumet i USA det året. Anmelderne var likevel noe mer lunkne i sin mottakelse, hovedsakelig fordi musikken reflekterte hvordan innspillingen hadde foregått. Plata sprikte i altfor stor grad, ble det påstått.
Og det kan sikkert stemme. For visst spriker musikken, men i ettertid har fokus havnet mer på styrken i enkeltlåtene. De har fått skinne og gi «Harvest»-albumet den glansen det i dag omgis av. Med den dempede countryballaden i tittelkuttet, med de myke, melodiøse hitsinglene «Old Man» og «Heart of Gold», med det bitende sørstatsangrepet i «Alabama», med den symfonisk-desperate «A Man Needs a Maid» og med gitarutblåsningen i «Words»-finalen som noen eksempler.
Samt selvsagt, med den ene låten som ble spilt inn før Harvest-opptakene startet: liveopptaket av «The Needle and the Damage Done». Den smertefulle musikalske kommentaren om heroinmisbrukets konsekvenser, aktualisert gjennom Crazy Horse-venn Danny Whittens store problemer. Bare halvåret etter at «Harvest» ble utgitt, møtte Whitten overdosedøden i Los Angeles.
Senket stjernen
Selv om mange kritikere i utgangspunktet bare var halvfornøyde, trykket platekjøperne albumet til sitt bryst straks det kom ut. «Harvest» etablerte Neil Young som superstjerne, men selv syntes han statusen var så pass plagsom at han til plateselskapets fortvilelse fulgte opp storselgeren med den langt mindre kommersielle «On the Beach» og det bekmørke dobbelalbumet «Tonight’s the Night».
Det var som om Neil Young med dette ville forsikre seg om at stjernestatusen ville dale til et mer behagelig nivå. Men det er en helt annen historie.
Av Leif Gjerstad
Les også: Forever Young (intervju fra 1992, om «Harvest Moon»)
Les også: Han du kjenner, men kanskje ikke vet hvem er (om Danny Whitten)
