Det har vært tett mellom dødsfallene i rocken den siste tiden. Til en viss grad reflekterer det selvsagt at mange av rockens store faktisk begynner å bli så gamle at et visst frafall må forventes. Likevel ble forrige uke veldig spesiell. Da døde to av Jefferson Airplanes medlemmer, Paul Kantner og Signe Anderson, på samme dag.
Nyheten om at Jefferson Airplane/Starships førstepilot Paul Kanter døde av hjerteinfarkt 28. januar spredte seg raskt. Ikke så rart, siden hans bidrag til 1960-tallets anti-autoritære psykedeliske rock var særdeles viktig.
Uten å begynne å gå opp hele Jefferson-løypa kan vi kort nevne Airplane-albumene «Surrealistic Pillow», «Crown of Creation» og «Volunteers» samt Starship-albumene «Blows Against The Empire» og «Red Octopus». Dessuten har enkeltlåter som framfor alt de to 1967-utgivelsene «Somebody To Love» og «White Rabbit» (ingen av dem riktignok komponert av Kantner, men Grace Slick!) levd videre og nådd nye generasjoner. Uansett hvor mye de egentlig måtte være knyttet til San Francisco-hippienes «summer of love».
Kantner og Anderson
Paul Kantner var en av motkulturens mest markante stemmer, og den ubestridte lederen i først Jefferson Airplane og deretter arvtakeren Starship. Selv om han altså ikke skrev noen av bandets to største hits, skrev han ellers mesteparten av gruppas materiale, slik at det er lett å konkludere «uten Kantner intet Jefferson Airplane eller Jefferson Starship».
Noe slikt kan vi ikke si om Signe Anderson. Den svenskættede vokalisten hoppet jo av bandet allerede etter debutalbumet «Jefferson Airplane Takes Off», og den ene vokalisten alle forbinder med Jefferson Airplane og Starship er derfor etterfølgeren Grace Slick. At også Signe Andersons dødsfall ble omtalt i norske medier, har derfor ganske sikkert sammenheng med det bisarre faktum at hun altså døde samme dag, torsdag 28. januar, som sin tidligere bandkollega Paul Kantner. Begge ble for øvrig 74 år.
Grace Slick på telefon
Jeg var stor fan av Jefferson Airplanes første fase, men mistet mye av interessen da 1970-tallet meldte seg og Airplane ble til Starship. Jeg fikk heller aldri snakket med Kantner (eller for den saks skyld Anderson), derimot fikk jeg en time på telefon med Grace Slick høsten 1989, da Jefferson Airplane ga ut sitt første album på 17 år, «Jefferson Airplane». (Det ble også deres siste).
Praten var hyggelig, selv om jeg ble litt forundret og skuffet over at hun åpenbart var så opptatt av utseendet at hun som 50-åring ga uttrykk for at det var svært vanskelig for en så gammel kvinne å få noe oppmerksomhet i denne bransjen.
Det jeg husker aller best fra intervjuet er likevel da vi nærmet oss slutten og jeg spurte om hun kunne tenke seg å skrible ned en liten hilsen til min kompis Vidar. Han var lidenskapelig Jefferson Airplane-fan, og han skulle fylle 40 år noen måneder seinere, forklarte jeg.
Det sa hun seg villig til og ba også om min adresse. Den fikk hun, men jeg regnet vel helst med at det var noe som bare ville renne ut i sanden.
«Til Vidar»
Den gang ei. Et par måneder seinere fikk jeg faktisk post fra Grace Slick. Og ikke bare et brev med en papirlapp med hennes navn på, men en liten pakke med den nye CDen i. Og midt på coveret sto det klart og tydelig «To Vidar, Happy 40th, Love forever Grace».
Gaven overrakte jeg på selve dagen, og først trodde han nok at hilsenen og navnetrekket bare var bløff. Men etterhvert innså han at jeg faktisk snakket sant, og da han seint på natta sovnet etter lang og hard feiring, var det på ryggen, midt på gulvet. Med den ene hånden over brystet, og i håndas grep CDen. Med «Love forever Grace»-hilsenen plassert rett over hjertet.
Av Leif Gjerstad
Les også: Grace Slick – For gammel for rock (arkivintervju fra 1989)
