Stockholm: At et så drevent og erfarent band som U2 velger å spille på uskyld på sin første innendørs turné på ti år virker som et paradoks. Ikke desto mindre er det i de «uskyldige» partiene det funker aller best.
I og for seg kan man si at bandet mistet uskylden allerede før turnéstart i Vancouver i mai, da de droppet planene om å spille to kvelder på hvert sted med to bortimot helt ulike sett de to kveldene. Det ene viet uskyld, det andre erfaring. Det ene litt mer odde og overraskende, det andre mer hitbasert.
Fryktet misnøye
Et spennende konsept som bandet imidlertid selv skrotet under prøvene i våres. Dels fordi de ikke helt fant fasongen på «Innocence»-settet, men visstnok mest fordi de fryktet at todelinga ville innebære at mange fans ville bli skuffet over å gå glipp av mange av de store favorittene.
Planen om å spille to kvelder på hvert sted beholdt de, men løsningen de falt ned på var i stedet å la hver konsert bestå av to avdelinger. Med en førsteavdeling kalt «innocence» som dveler mye ved bandets oppvekst i Dublin og som er nokså lik fra kveld til kveld, mens andreavdelingen «experience» kretser mer rundt U2 som etablerte stjerner og Bono som global spiller på den politiske arenaen. Det er i denne avdelingen mange av de største 90-tallshitene kommer, og den er også i denne delen bandet byr på størst variasjon fra kveld til kveld.
Fra Torino til Dublin via Stockholm
Etter at USA-turnéen sluttet med åtte konserter i Madison Square Garden i New York i juli, tok de turen over til Europa tidlig i september. Med turnéstart i Torino og finale i hjembyen Dublin 28. november. Og altså med fire kvelder i Globen i Stockholm den siste uka.
Før undertegnede hadde oppfattet at kvartetten hadde droppet planene om to helt ulike konserter hvert sted, var planene for to kvelder – for å få se og sjekke hele spennet – i Stockholm allerede lagt.
Men selv uten dette «alternerende» konseptet, ble opplevelsen søndag og mandag diametralt motsatt. Etter over tre timer i kø ble den første kvelden som vel de fleste har fått med seg avlyst på grunn av at en bevæpnet mann visstnok hadde kommet seg forbi sikkehetssjekken.
(I skrivende stund er pistolmannen fortsatt ikke identifisert, men svenske medier melder at det trolig dreier seg om en politimann i sivil som ved en «glipp» hadde med seg pistol til arenaen. Og som ved enda en glipp slapp gjennom sikkerhetssjekken uten å vise ID, før alarmen gikk. Politiet har imidlertid ikke bekreftet dette).
Dermed ble mandagskonserten i Stockholm den ene LeffesLab fikk med seg.
«Nærkontakt» med 15.000
Å snakke om intimitet på en arena som tar 15.000 er kanskje noe drøyt, likefullt sitter vi igjen med inntrykket av at U2 på årets turné med stort hell har klart å nedskalere det gigantomaniske til et langt mer jordnært og menneskelig konsept.
Ved starten av konserten symbolisert ved at låtene «The Miracle (of Joey Ramone)» og «Gloria» framføres helt uten visuelle effekter, bortsett fra en stor, naken glødepære som henger ned fra taket over hovedscenen. Det er som å fortelle at de vil ta oss med tilbake til utgangspunktet i Dublin, den gang de var fire unge irer med mye på hjertet, men lite annet.
Tilbakeblikk
Dette skaper en emosjonell intensitet som varmer i «Gloria» og «I Will Follow», før Bono i «Iris» minnes sin mor som han forteller etterlot et stort hull i ham som han har prøvd å fylle med musikk, helt siden hun døde da han var fjorten. Og som om dette tilbakeblikket ikke var nok, tar han oss bokstavelig talt med på en vandring gjennom Cedarwood Road, gata i nord-Dublin hvor han vokste opp.
Fikst løst ved at bandet bruker en perforert og dobbelsidig videoskjerm som rammer inn den lange brua som kan heves og senkes og som forbinder hovedscenen med den lille runde biscenen, langt ut i folkehavet. Dermed kunne Bono vandre forbi hus og biler i gata før han inviterte oss inn på gutterommet sitt, med gitar i hånd og bilder av forbildene Kraftwerk og The Clash på veggene.
Bono og Bono
I dette partiet reduseres The Edge, Adam Clayton og Larry Mullen Jr. nærmest til statister, mens det er Bono alt kretser rundt. Verken «Iris» eller «Cedarwood Road» er blant de mest minneverdige låtene til U2, men visuelt og stemningsmessig blir det veldig stilig. Så lar vi spørsmålet om det er pompøst og selvsentert eller bare personlig og emosjonelt ligge. Begge tolkningene er fullt mulig.
Det personlige og engasjerte elementet i «Innocence»-avdelingen er også sterkt til stede i «Sunday Bloody Sunday» som får et ekstra irsk tilsnitt, der han minner om udåden i Nord-Irland da britisk politi i 1972 drepte 14 ubevæpende sivile. Også de 34 som ble drept av bomber i Dublin to år etter, uten at noen er blitt dømt for ugjerningen, ble hedret og minnet med stor skrift på videoskjermen som krevde «Justice for the Forgotten».
Globale aktører
Etter at en tsunamiversjon av «Until the End of the World» avslutter førsteavdelingen, bygges en svær videomur som gjør bandet helt usynlig i en rå versjon av «Invisible» som åpner andredelen av konserten.
Tempoet og kjøret drives opp i låter som «Mysterious Ways» og «Elevation», men uten at opplevelsen står i samsvar med ønsket om fest. Det er derfor først da bandet går til den andre ytterligheten, med bare The Edge på piano og Bono på vokal at intensiteten virkelig griper tak. Ikke minst i «October» som ledsages av bilder fra et istykkebombet Syria, rett etterfulgt av en rasende brutal og harmdirrende kaotisk versjon av U2s monumentale krigssang «Bullet the Red Sky».
I denne delen er Bono på sitt aller mest politiske. Her setter han fokus på (den nesten vunne) kampen mot hiv-smitte blant nyfødte i Afrika, knyttet opp mot Nelson Mandela-sitatet «It’s always impossible, untill it’s done». Og her blir vi i lyd og bilder minnet på om dagens flyktningskatastrofe, inklusive en hyllest til Sverige som et av de landene som har gått i bresjen for å åpne sine grenser for flyktninger.
Som politisk aktivist har rockstjernen Bono fått mye tyn av mange. Spørsmålet er bare om det er plass til slik kynisme og ironi i dagens situasjon, som mer enn noe kaller på handling.
Vellykket
Som konsert er ikke alt like bra hele veien. Innimellom kan U2-maskinen kverne på litt vel endimensjonalt, men når bandet lar sitt humane engasjement tre fram husker vi hvorfor bandet er blitt så stort som det er. Det er dessuten et sunnhetstegn at bandet funker aller best når de toner ned de visuelle effektene.
Mandag ikke minst symbolisert ved at de siste sangene ble spilt med lysene i Globen på, før Bono helt til slutt lar publikum overta vokalen i sin bønn om felleskap i en verdig versjon av «One». Og med budskapet #refugeeswelcome som avskjedshilsen.
Leif Gjerstad
Dette spilte U2 i Stockholm mandag 21. september:
Første avdeling: The Miracle (of Joey Ramone), Gloria, Vertigo, I Will Follow, Iris (Hold Me Close), Cedarwood Road, Song For Someone, Sunday Bloody Sunday, Raised By Wolves, Until The ENd of the World
Andre avdeling: Invisible, Even Better Than The Real Thing, Mysterious Ways, Elevation, Sweetest Thing, Every Breaking Wave, October, Bullet The Blue Sky, Zooropa, Where The Streets Have No Name, Pride (In The Name Of Love), With Or Without You
Ekstra: City Of Blinding Lights, Beautiful Day, Mother And Child Reunion (Paul Simon-cover), One
Les også:
