Paris: I et multikulturelt arrangement i Paris med fokus på New York, har arrangørene invitert John Cale og Television til å framføre de to klassiske albumene «Velvet Underground & Nico» og «Marquee Moon». Spesielt førstnevnte vil fort kunne få et nytt klassikerstatus.
Rocken er for lengst blitt så gammel at den kan brukes i en historisk kontekst som kan samle generasjoner. De siste årene er turnéer og liveshow med fokus på et bestemt ikonisk album blitt altmer vanlig, og i helgen inviterte Paris til et gjenhør med to av tidenes mest sentrale New York-plater, «Velvet Underground & Nico» (1967) og «Marquee Moon» (1977), i regi av henholdsvis John Cale og Television.
Les også: Tidenes beste debutalbum i Paris
Sterke spenninger
Både Velvet Underground og Television ble i sin tid sprengt av indre spenninger mellom de to bandenes nøkkelpersoner. Når Tom Verlaine i dag turnerer med Television, og det har han gjort med litt ujevne mellomrom de siste årene, er det derfor uten Richard Lloyd ved sin side. Der står i stedet Jimmy Ripp, som lørdag i Paris la seg så tett opptil Lloyds originale gitarløp at det tidlig ble klart at Tom Verlaine ønsket en mest mulig naturtro gjengivelse av originalen.
Det klarte Television ganske greit, men magien vi kjenner fra plata klarte kvartetten bare sjelden å overføre til scenen. Og mye av skylda for det må nok Verlaine ta selv. Han har alltid hatt en litt tverr og introvert personlighet, men lørdag virket han i tillegg sur og kanskje også litt uinteressert.
Lite utstråling
I hvert fall virket det uprofft å syte over lyssettinga på scenen og bruke så mye tid på endeløs stemming av gitarer mellom låtene. Spesielt som dette skjedde uten forsøk på å kommunisere med publikum underveis, og det virker mer respektløst enn innadvendt å snu ryggen til store deler av publikum gjennom hele konserten, slik Verlaine faktisk gjorde.
Det hjelper heller neppe på kjemien innad i banden at bassist Fred Smith ofaå måtte finne seg i å bli en av dem som aldri så annet enn ryggen til Verlaine. Ikke en eneste gang i løpet av konsertens 75 minutter snudde bandlederen seg i retning sin mangeårige bassist! For Smith sto på Verlaines høyre side, mens sjefen insisterte hele tida å stå snudd mot venstre, med full fokus på sin gitarkompis Jimmy Ripp som sto der.
Magien manglet for det meste
Alt dette – meningsløse pauser og manglende kommunikasjon – førte til at energien og nerven som ligger i musikken sjelden fikk anledning til å gripe ordentlig tak. Det ble for springende, samtidig som Verlaines vokal ikke hadde den intenst sårete og plagete klangen som forgyller plata. I Paris framsto han som en god og trygg vokalist, men uten den elektriske intensiteten som får det til å sprake rundt nervestrengene.
Slo gnister gjorde det til gjengjeld av Verlaines gitarspill, både i egne soli og i dueller/samspill med Ripp. Her bygget han mesterlig opp stemninger, ofte med en sår valør og klageklang få gjør han etter. Ikke minst gjorde «Venus» et stort inntrykk, og da bandet nærmet seg slutten med tittelkuttet «Marquee Moon» leverte kvartetten (trommis Billy Ficca fjerdemann) en lang og majestetisk versjon som rommet all den kraftfulle magien som har gitt albumet legendestatus.
Stokket om på rekkefølgen
For de som kjenner plata, forteller det at Television tok tittelkuttet til slutt at bandet stokket noe om på rekkefølgen av låtene. Med unntak av det ene ekstranummeret, «Sapphire», holdt bandet seg imidlertid hele tiden og utelukkende til «Marquee Moon»-albumet.
Det gjorde ikke John Cale, da han dagen etter skulle framføre «Velvet Underground & Nico»-albumet i den staselige storsalen i Philharmonie de Paris-bygget. Han tillot seg ikke bare å stokke om på rekkefølgen, men inkluderte i settet i tillegg hele fire av låtene fra det andre (og siste) Velvet-albumet han selv var med på, «White Light/White Heat».
Modig og respektfull
Samtidig som Cale slik frigjorde seg litt fra det stramme albumkonsertformatet, viste han allerede fra første tone av «I’m Waiting For The Man» at han ikke var interessert i å gjenskape plata slik vi kjenner den. Lou Reeds paradenummer kom i en herlig seig og dramatisk annerledes versjon, og den ble fulgt opp av en like omarrangert som høyenerigsk og lydinfernalsk rockete versjon av «European Son». En tilnærmet sjokkåpning som med all tydelig klarhet viste at 74-årige John Cale fortsatt er musikalsk vital og nysgjerrig og nekter å lene seg tilbake og hvile på laurbærene.
En naturlig grunn til ønsket om å dekonstruere mange av Velvet Underground-sangene kan selvsagt finnes i at verken Lou Reed, Sterling Morrison eller Nico lenger er med oss. Det oppleves derfor som respektfullt overfor tidligere bandkolleger – og da framfor alt Lou Reed – at han ikke prøver å «stjele» deres originaler, men skaper de gamle låtene om i eget sinn.
Gode gjesteartister
Å gi seansen et selvstendig preg kan også forklare at hans faste tremannsband både var utvidet med fire strykere og noen navngjetne gjestemusikere. Ikke minst ga Libertines-duoen Peter Doherty og Carl Barat et viktig bidrag, hver gang tempoet og den råe rockfaktoren skulle skrus opp et hakk; i sangene «White Light/White Heat» og «Run Run Run», foruten allerede nevnte «European Son». Mens Mark Lanegan i «All Tomorrow’s Parties» på imponerende måte klarte å markere sitt nærvær samtidig som han oppsiktsvekkende godt klarte å gjenskape stemningen Nico på plata gir låten med sin vokal.
Under hele konserten ble musikken visuelt supplert med psykedeliske elementer på det store bakteppet, hvor man innimellom også kunne skimte bilder av Cales avdøde Velvet Underground-kolleger samt Andy Warhol. Som enda et respektfullt nikk til de som æres bør, samtidig som hans miks av Cage-inspirerte samtidselementer, knitrende electronica, hvit støyrock og mørkt smektende ballader understreket hans egen vitalitet og kreativitet.
Mange høydepunkter i stor konsert
Høydepunktene sto i kø, med dvelende uhygge i høydramatiske «Venus In Furs», smellvakre «Sunday Morning» og ikke minst den pulserende klimakssøkende «Heroin» (med Saul Williams på vokal) som tre låter som kan illustrere variasjonen og balansen i settet. «Heroin» kom for øvrig som kveldens nest siste låt, før en lang høyenergisk støypotent og monotont suggererende versjon av »Sister Ray» (med alle gjestene på scenen) satte punktum for en kveld som overgikk alle forventninger.
«Velvet Underground & Nico» er lenge blitt betraktet som en av rockens mest legendariske og viktige utgivelser. Det er slett ikke umulig at John Cales 2016-liveversjon i ettertid vil minnes som en legendarisk konsert.
Av Leif Gjerstad
