«Berlin» er den mørkeste plata Lou Reed ga ut. Det er også en av hans aller beste. Denne uka er det 50 år siden albumet kom ut.
Lou Reeds album «Berlin» har ikke så mye med den tyske hovedstaden i geografisk forstand å gjøre, mer enn at den delte byen på 1970-tallet passet perfekt som en metafor på det tapte og fortapte. Der muren kan symbolisere den avgrunnen som kan oppstå mellom mennesker, der det til tross for fysisk nærhet kan oppstå mistillit og hat.
«Berlin» er historien om det dysfunksjonelle paret Jim og Caroline. De sliter med stoffmisbruk i et forhold preget av fysisk vold, i en verden hvor prostitusjon, depresjon og selvmord preger hverdagen. Alt fortalt i en sangsyklus på ti sanger, der Lou Reed tar rollen som en distansert og nokså følelsesløs betrakter av parets uunngåelige spiralferd ned mot avgrunnen. Med klimaks i den dempede avslutningen «Sad Song», der Jim konstaterer at alt er slutt, barnevernet har hentet parets barn og kona har tatt livet sitt. End of the story.
Semi-autobiografisk
Men «Berlin» er ikke bare den triste historien om stoffmisbrukerne Jim og Caroline. Det skal også være en semi-autobiografisk beskrivelse av Lou Reeds eget turbulente forhold til sin daværende kone Bettye Kronstad (som inspirerte ham til å skrive klassikeren «Perfect Day»).
Reed var på heroinkjøret og ifølge Kronstad også voldelig og utrolig selvdestruktiv, og selv om hun ikke gjenkjenner seg i den skadeskutte karakteren Caroline, skal mange av scenene i «Berlin»-historien være lett gjenkjennelige og hentet direkte fra hennes samliv med Reed. I tillegg skal Reed ha hentet annet råmateriale til plata fra andre, tidligere fallerte forhold, og «Berlin» skal ha hatt et så sterkt personlig preg at Lou Reed i mange år kviet seg for å høre på plata, selv om han som artist var meget fornøyd med den.
Sangsyklus
Om mye av stoffet i «Berlin» har hentet næring fra krisen i ekteskapet med Kronstad (de var sammen i fem år, men gift i mindre enn ett), gir produsent Bob Ezrin seg selv litt av æren for at konseptalbumet om Jim og Caroline ble til.
Han peker på sangen «Berlin» på Lou Reeds solodebut «Lou Reed», der vi møter Jim og Caroline før første gang. Ifølge Ezrin klagde han til Reed om at mange av hans sangtekster føltes uferdige. De introduserte historier som aldri fikk en naturlig avslutning, og Ezrin mente det var mye mer å hente etter Reeds siste punktum.
Enten det er hold i Ezrins påstand eller ei, så er det i hvert fall et faktum at Reed hentet fram Jim og Caroline igjen og bygget en hel sangsyklus rundt dem og deres liv. Til dette brukte Reed også noen andre karakterer fra gamle sangtekster som han på «Berlin» ga ny identitet, samtidig som låtskisser fra Velvet Underground-tida fikk ny drakt og nytt hjem på hans nye plate.
En plate som for øvrig ble innspilt i Morgan Studios i London under (ifølge Ezrin) nokså kaotiske forhold, og med musikere som Steve Hunter, Jack Bruce, Aynsley Dunbar, Tony Levin og Steve Winwood til stede. Samt noen supplerende opptak i New Yorks Record Plant med Michael Brecker og Randy Brecker for å sy sammen det ferdige produktet.
Måtte kutte
Lou Reeds ambisjoner for «Berlin» var imidlertid større enn plateselskapet RCA kunne akseptere. De hadde sett for seg en oppfølgerplate til «Transformer», som i kjølvannet av låter som «Walk on the Wild Side» og «Perfect Day» kunne etablere Lou Reed på stjernehimmelen ved siden av kompisen David Bowie.
Så fikk de i stedet «Berlin». En depressiv konseptplate kjemisk fri for hits som med en spilletid på omlag 64 minutter forutsatte en dobbelt-LP. Det endte med et kompromiss. Lou Reed fikk gi ut «Berlin», men alle låtene ble komprimert slik at de fikk plass på en enkelt-LP på nærmere 50 minutter.
Visstnok skal Reed ha vært så pass på kjøret at han ikke opponerte så voldsomt mot beslutningen, slik man ellers kanskje kunne ha forventet av en så pass sær person som han. Derimot har Bob Ezrin noe lakonisk innrømmet at han som produsent «ikke gjorde jobben min». Oppgaven han hadde fått fra plateselskapet – og som han hadde sagt ja til – var jo å lage en oppfølger til «Transformer» med hitpotensial. Men i stedet hadde han blitt så fascinert av Lou Reeds poetiske tekster og konseptuelle kunstideer om «Berlin» som «en film for sinnet og øret» at han ble helt oppslukt av og fanget i det depressive universet som fant sitt uttrykk på den ferdige plata.
Fått klassikerstatus
Og bra er det, for selv om mange kritikere stilte seg kritiske til plata da den kom – den var så altfor mørk og uten håp, mente de – har den siden fått sin oppreisning og omtales i dag gjerne som en klassiker.
Helt fortjent, spør du meg. Jeg var så stor Reed-fan da «Berlin» kom at jeg straks trykket den til mitt bryst, selv om nok også jeg hadde håpet på en plate litt nærmere det magiske «Transformer»-universet. Men uten å ha ført ordentlig telling, er jeg likevel nokså sikker på at «Berlin» er det Lou Reed-albumet som jeg i ettertid har spilt flest ganger. Og det må jo bety noe.
Av Leif Gjerstad
