Du kan lære mye fra en tre minutters poplåt, men trenger man 800 sider for å fortelle om den?
Hjertesukket kommer etter å ha levd noen dager med Philip Normans Paul McCartney-biografi, for enkelhets skyld med tittelen «Paul McCartney / Biografien». Jeg trives godt i dens selskap, men har fortsatt så mye igjen av den 810 sider omfangsrike boka, at noen anmeldelse ville være galt å komme med her. Men jeg har likevel kommet langt nok til at noen betraktninger begynner å gjøre seg gjeldende og et spørsmål fester seg: Trenger boka virkelig være så lang?
Skriver sine liv
De gamle rockeikonene begynner å dra på årene og bokmarkedet flommer over med bøker om dem. Noen skrevet av artisten selv (helst ved hjelp av ghost writer), noen av utenforstående. Men et felles trekk for dem alle synes å være at de skal ese ut over alle bredder, så langt mulig unna det knappe singelformatet de en gang dyrket.
De siste årene har jeg pløyd meg gjennom selvbiografier av blant andre Rod Stewart, Keith Richards og Neil Young, foruten Robert Hilburn-biografien om Johnny Cash. Og nå ligger altså Paul McCartney på sengebordet, hvor den om et par uker må vike plass for Bruce Springsteens selvbiografi «Born To Run».
Keith skapte trenden
Jeg har hatt stor glede av de selvbiografiene jeg har rukket å lese, med Keith Richards «Livet» som den største favoritten. Kanskje for noe så enkelt som at Keith er Keith, og at boka hans på mange måter startet trenden med store rockeikoner som plaprer om sine liv. Deres skildringer tegner opp spennende og morsomme tidsbilder, samtidig som vi får et innblikk i artistens kreative (og kaotiske) univers. Dessuten er det selvsagt mange fornøyelige historier og anekdoter om artistene og deres kjendisvenner som vi liksom føler vi kjenner, vi óg.
Men samtidig er mange av historiene så pass spesielle og farget at en naturlig skepsis med hensyn til deres troverdighet automatisk melder seg. Kanskje er det «Never check a good story»-filosofien som gjør seg gjeldende? I hvert fall har jeg ofte savnet en sterkere redaktør i forlaget som er litt mer opptatt av faktasjekk og som tør å kutte noe av dødkjøttet i bøkene.
Bare for å ta et eksempel: når Neil Young side etter side skal grave seg ned i detalj etter detalj om alle bilene sine med motorkubikk, krom, forgassere og hva det nå måtte være, kan det fort bli for mye for de aller fleste av oss. En litt strengere redigering hadde ikke skadet. Hans fascinasjon for biler ville uansett kommet klart nok fram, og lesegleden ville blitt større.
Slik det er nå, inviterer rockebiografiene litt for ofte til litt skrålesing, og med de historiene de faktisk har å fortelle synes det helt unødvendig.
Trenger sterkere redaktører
Av de nevnte selvbiografiene er riktignok Richards den eneste på over 500 sider, mens Rod the Mods er på «eksemplariske» 346 sider (diskografien ikke medregnet). Kanskje er det derfor først med McCartneys 810 detaljorienterte sider (mer om personen, studioer og bygninger enn musikken) at jeg føler problemet blir så stort at det oppleves som reelt, men den underliggende følelsen av at alle de nevnte selvbiografiene hadde blitt bedre av litt strengere redigering har vært der hele veien.
Litt interessant er det også at kilder i forlagene jeg har snakket med gjerne har sagt seg enig i at sluttproduktet kunne ha blitt enda bedre med litt strammere redigering. Uten at de kan si noe om hvorfor de utenlandske forlagene som opprinnelig har gitt ut bøkene ikke har grepet inn. En teori kan være at artistene vi snakker om er så store at de selv kan sette betingelsene for boka og at ingen i forlagene tør å opponere. Det er da det kunne være greit å minne disse artistene om at den gangen de startet hadde de en produsent som sørget for at innspillingene deres holdt seg innenfor singelens treminuttersformat. Og resultatet ble som kjent utmerket, den gangen.
Ikke et norsk problem
Nok en gang har jeg skrevet om utenlandske stjerner og droppet de norske, enda fjoråret bød på bøker med/om blant andre deLillos, Dumdum Boys, Hellbillies og Vidar Busk, mens vi venter på ny Raga-bok i høst. Det skyldes noe så enkelt som at ingen av disse var spesielt lange og alle syntes tilstrekkelig redigerte at jeg ikke opplevde daukjøtt- og skrålesingssyndromet som noe problem.
Dessuten har de to norske musikkrelaterte bøkene som de to siste årene har strukket seg over flest sider, Sverre Knudsens «1979» og Ketil Bjørnstads «Verden som var min. Syttitallet», operert innenfor skjønnlitteraturens rammer på en måte som har gjort begge til to svært vellykkede skildringer både av forfatternes oppvekst og det Norge som den gangen omga dem.
Flere slike bøker, takk!
Av Leif Gjerstad
Les også: Sverre Knudsen, The Aller Værste! og 1979 (intervju med Sverre Knudsen, 2015)
Les også: Et tiår med frihet og skumle valg (intervju med Ketil Bjørnstad, 2016)
Les også: Norsk musikkbok-boom
