«What’s Going On» spurte Marvin Gaye i 1971, med blikket rettet mot USA. Et halvt århundre seinere er spørsmålet like aktuelt og gir klassikeralbumet et tidløst preg.
Da 1960-tallet nærmet seg sin slutt var Marvin Gaye en feiret stjerne. Siden det første, lille gjennombruddet med «Stubborn Kind of Fellow» i 1962 hadde Motown-artisten hatt klippekort på hitlistene. 17 av hans singler hadde kommet inn på Top20, og ti av disse kom inn blant de ti første. Og selvsagt, hans versjon av «I Heard It Through The Grapevine» hadde allerede fått et moderne klassikerstatus.
Suksess og depresjon
Likevel var Marvin Gaye alt annet enn lykkelig. Hans ekteskap med Motown-sjef Berry Gordys datter Anna haltet og som artist følte Marvin Gaye at Motowns strømlinjeformede hitformel ble en tvangstrøye. Han slet med kokainmisbruk og skattemyndighetene var etter ham.
Verst var likevel at hans nære samarbeidspartner Tammi Terrell, som han hadde sunget mange duetter opp på hitlistene sammen med, var uhelbredelig syk. Hjernesvulsten som ble oppdaget etter en kollaps i 1967 lot seg ikke stoppe. Og etter åtte mislykkede operasjoner mot hjernesvulst måtte Tammi Terrell gi tapt. Hun døde 16. mars 1970, bare 24 år gammel.
Marvin Gaye var deprimert. Han trakk seg tilbake fra livescenen og da Motown samme vinter slapp hans nye album «That’s the Way Love Is» nektet han å promotere sitt eget album. Noe som ikke akkurat bedret det anstrengte forholdet til Motown-sjef Berry Gordy.
Four Tops sa nei
Mens han pauset artistlivet, isolerte seg hjemme og lot skjegget gro, traff han Renaldo Benson fra Motown-kollegene The Four Tops. Benson hadde året før blitt vitne til hvordan politiet i Berkeley hadde slått brutalt ned på en fredelig antikrigsdemonstrasjon, og stilte seg rystende spørsmålet «what’s going on». Det resulterte snart i en sang ved samme navn. Men da Benson tok låten (som Al Cleveland hadde hjulpet Benson fullføre) til The Four Tops var responsen negativ. De ville ikke spille inn en protestsang.
Skuffet kontaktet Benson Gaye og tilbød ham sangen. Marvin Gaye var i utgangspunktet ikke helt overbevist, men sa til slutt ja under forutsetning av at han kunne få bearbeide og omskrive låten litt. Det fikk han klarsignal til.
Forandringen ble nokså stor. Marvin Gaye endret på melodilinja og utvidet tekstens innhold fra antikrig til også å omfatte de skjeve sosiale forholdene i USA, enten det handlet om rasisme, vold, overgrep, dop, ghettoliv eller annet som illustrerte den dype politiske og økonomiske kløften i hans hjemland.
I studio
Da sommeren 1970 nærmet seg var Marvin Gaye klar til å gå i studio. Han hadde fortalt Berry Gordy om sine planer om å spille inn en «protestsang», noe Gordy hadde gitt klart uttrykk for at han mente ville være helt feil for Gayes karriere. Men denne gangen lot ikke Gaye seg stoppe.
– Det var mye jeg ble dypt opprørt av, og jeg innså at jeg måtte legge de «romantiske fantasifortellingene» bak meg. Det var noe helt annet jeg ønsket å oppnå med min musikk. Og skulle jeg virkelig nå fram til lytternes sjel, måtte jeg skrive noe som reflekterte mine egne dypeste og innerste tanker. Jeg ville få dem til å se og stille spørsmål ved det som hendte i gatene rundt dem, i den store verden, har Marvin Gaye i ettertid fortalt Rolling Stone om sine tanker bak sangen.
At han samtidig hadde latt skjegget gro forklarte han med det samme. Motown-artistenes tradisjonelle glattbarberte og friserte image passet dårlig på det budskap den «nye» Marvin Gaye ville framføre.
Motown-skepsis
Innspillingen startet i Motowns studiokompleks Hitsville U.S.A., men skilte seg på mange måter fra den alminnelige Motown-produksjonen. Dels ved at Marvin Gaye foruten noen av Motowns vanlige studiomusikere trakk inn noen venner, og dels ved at man dyrket en mer avslappet «lowkey»-stemning enn den mer hektisk effektive Motown-standarden.
I september spilte Marvin Gaye sin nye låt «What’s Going On» for Berry Gordy, og sistnevnte stilte visstnok straks det samme spørsmålet. Men med en helt annen undertekst. Han lurte på hva det var Gaye egentlig drev med og lot skinne igjennom at han hadde liten tro på at «What’s Going On» kunne gavne Marvin Gaye. Da Motowns egen «kvalitetskontrollkommisjon» kort tid etter skulle vurdere den samme låten, var de enige med Gordy. Denne avvek for mye fra Motown-mallen for å kunne få tommelen opp.
Suksess og frihet
Mens usikkerheten rådet om skjebnen til «What’s Going On» fortsatte Marvin Gaye å spille inn flere nye låter i den nye stilen. Og bra var det, for da «What’s Going On» endelig ble utgitt som singel januar 1971 ble responsen langt mer positiv enn plateselskapet hadde sett for seg. De første 100.000 eksemplarene ble revet bort fra butikkhyllene, og Motown måtte straks presse 100.000 nye.
Da «What’s Going On» klatret til Billboard Hot100s andreplass, innså endelig Berry Gordy at han hadde bommet stygt på låtens potensial. Han oppsøkte derfor Marvin Gaye for å diskutere mulighetene for et album, og lovet i tillegg Gaye «full frihet» til å gjøre hva han måtte ønske. Forutsatt at han klarte å levere et ferdig album før utgangen av mars 1971.
Fra singel til album
Siden Marvin Gaye allerede var godt i gang med noen nye låter nølte han ikke med å slå til på tilbudet, og bare dager etter deadline ble «What’s Going On»-albumet ferdigmikset. Det vil si, helt ferdig var det kanskje ikke likevel, både Gordy og Gaye hadde noen tilleggsønsker, med både strykere, litt ekstra instrumentering og vokalpålegg på ønskelisten.
Motowns «kvalitetskomité» var også bekymret for at sjangermiksen med soul, jazz og gospel skulle forkludre identiteten, samtidig som de mislikte Gayes påfunn med alle de myke overgangene mellom låtene. De ønsket et klarere skille mellom de enkelte sporene. Men Gaye sto på sitt og fikk sin vilje, slik at konsepttankegangen der alt flyter over i hverandre og inn i det neste framstår tydeligere. Han ville at spørsmålet «what’s going on» skulle løpe sammenhengende fra begynnelse til slutt, i hele sin bredde.
En tidløs klassiker – tidenes beste?
Da albumet «What’s Going On» ble utgitt 21. mai 1971 slo det ned som en bombe. Narrativet, som tok utgangspunkt i en desillusjonert Vietnam-veteran som kommer hjem og forskrekket registrerer all den hat, lidelse og urettferdighet som preget USA anno 1971, traff tidsånden perfekt. Den første plata som Marvin Gaye hadde fått produsentansvaret for innledet et helt nytt kapittel både i 32-årigens egen karriere og i landets moderne musikkhistorie.
Og jubelropene som «What’s Going On» ble møtt med den gang har ikke stilnet. Hver gang et britisk eller amerikansk medie skal rangere «tidenes album» har Marvin Gayes mesterverk en tendens til å havne helt der oppe et sted. Slik som da The Guardian i 1999 utropet albumet til 1900-tallets aller beste, eller som da The Rolling Stone så seint som i fjor skulle kåre tidenes 500 beste album og plasserte «What’s Going On» helt på topp.
Og det svekker jo ikke akkurat plata at spørsmålene Gaye harmdirrende stilte og urettferdighetene han den gangen påpekte er de samme som dagens unge amerikanere har stilt seg og som ligger i kjernen for Black Lives Matter. «What’s Going On» oppleves fortsatt som like relevant, selv om Marvin Gaye hewlt sikkert helst skulle ha sett at det ikke lenger var nødvendig å stille spørsmålene.
Av Leif Gjerstad
Les også: Marvin Gayes vanskelige ferd gjennom grapevine
Les også: Et godt år, 1971
Hør Marvin Gaye «What’s Going on»
One thought on “Marvin Gayes tidløse klassiker”