(intervju opprinnelig publisert mars 2016)
Oslo: Øistein Borges krimroman «Den syvende demonen» setter siste punktum etter 314 sider. Det kunne fort blitt hundre til, hadde det ikke vært for 57-åringens fortid i reklamebransjen.
– Når du lager reklamefilmer må du etablere budskapet i løpet av 30 til 45 sekunder. Du kan ikke sløse med tiden og du lærer å effektivisere. Denne tankegangen har jeg nok dradd med meg inn i tilværelsen som forfatter. Jeg kutter ut det som ikke er nødvendig, og jeg tror fort boka kunne blitt hundre sider lengre dersom noen andre hadde skrudd den sammen, sier Borge.
Priset reklamemann
Som reklamemann har han jobbet både som tekstforfatter, reklamefilmregissør og kreativ leder, og mens han var i byrået Leo Burnett på 1990-tallet sopte han med seg en rekke priser i inn- og utland, med et par Gulløver fra reklamefilmfestivalen i Cannes som de mest prestisjefylte.
Men etter at Leo Burnett solgte seg ut av Norge i 2003, tok livet for Borge en litt annen vending. Riktignok jobbet mannen fra Snarøya med reklamefilm i ytterligere fem år, men parallelt med dette begynte han å skrive.
– Lysten hadde vært der siden mine egne barn var små. Da erfarte jeg at barnebøker helst enten var problemorienterte eller fantasy, mens de spennende eventyrromanene jeg vokste opp med var mangelvare. Det endte med at jeg selv skrev den boka jeg savnet, forteller Øistein Borge om unnfangelsen av sin egen bokhelt Nino Glass.
Skiftet beite
Det var ment som en engangsforeteeelse, men da den første boka med Glass kom ut i 2006, hadde Borge rukket å bestemme seg for at det skulle bli en serie på tre. Da også den tredje var utgitt var Borge imidlertid ikke bare ferdig med Nino Glass-serien, han var også klar for å forlate reklamebransjen. Han ville gå dypere inn i skrivinga.
Nå har det resultert i Øistein Borges krimdebut, «Den syvende demonen», hvor det er drapet på den søkkrike norske eiendomsmagnaten Axel Krogh som står i fokus i en handlingsdrevet fortelling.
– Både som leser og forfatter vil jeg ha levende karakterer, men foruten at boka skal hande om noen, må den også handle om noe. Jeg trives best i krimsjangeren, fastslår Borge som i «Den syvende demonen» presenterer oss for sin krimhelt Bogart Bull.
En hardtarbeidende og flink etterforsker, som i likhet med mange i ansvarsfulle stillinger kanskje har vært for dedikert til jobben. Noe han angrer hardt og som plager ham fælt etter at kona og datteren mister livet i det som viser seg å være et bildrap.
– Tapet er i ferd med å knuse ham, men når vi treffer ham er han heldigvis på vei opp igjen, kommenterer Borge.
Bogart Bull Borges helt
Bogart Bull er i tillegg sendt fra Oslo til Frankrike for å bistå fransk politi i etterforskningen av drapet på Axel Krogh.
– Det er allerede så mange seriemordere som herjer i Norge at jeg fikk lyst til å sende min etterforsker ut av landet, smiler Borge som diktet opp et EU-direktiv for å få det til.
Han begrunner sitt fiktive direktiv ved å peke på at åpnere grenser, billigere fly og større mobilitet mellom landene harført til at antall mennesker som blir drept i et annet land enn der de hører hjemme økt betraktelig de siste par tiårene.
– Akkurat det er ikke fiksjon, men fakta. Da er det også logisk at behovet for politisamarbeid over landgrensene har økt, og videre vil det være naturlig med et EU-direktiv som pålegger europeiske land å fristille noen av sine etterforskere til internasjonalt arbeid. Siden Norge er et så lite land har vi bare trengt å avgi en etterforsker til denne internasjonale poolen, og det er altså min helt Bogart Bull.
Grepet med å plassere sin etterforsker utenlands betyr i tillegg at Borge fjerner seg litt fra «nordic noir», samtidig som han kanskje også gjør det litt mer vrient for seg selv.
– Måten politiet er organsiert på og kulturen innad i etaten varierer fra land til land. Ved å plassere Bull i utlandet, samtidig som politiarbeidet i Norge pågår, har jeg skapt en ekstra utfordring som jeg hadde sluppet om all handling var lagt til Norge.
Tidsreise
Parallelt med at Bogart Bull sendes til Provence for å etterforske drapet på den gamle, norske mannen i den lille franske byen St. Maxime, tar Borge leserne med på en tidsreise til både 1906 og 1943.
I 1906 møter vi Edvard Munch, Henri Matisse, André Derain og noen andre malere i et festlig bursdagslag og fylleslag i Sør-Frankrike. Mens vi i 1943 får ta del i en sabotasjeaksjon som den franske motstandsbevegelsen gjennomførte i kampen mot nazistene under den annen verdenskrig.
Etter hvert som Bull nøster i drapsgåten oppdager han at det går forbindelseslinjer fra malerne i 1906 til drapet i 2014, med sabotasjeaksjonen i 1943 som et forklarende bindeledd.
– Jeg er over gjennomsnittet interessert i Munch, og det er ingen tvil om at Matisse, Derain og den såkalte fauvisme-gjengen var fascinert av den norske maleren. Det jeg utsetter dem for i boka kunne derfor godt ha skjedd, men det er altså bare fiksjon, presiserer Borge som har gjort tilsvarende grep i de delene som omhandler 2. verdenskrig. Sabotasjeaksjonen fant faktisk sted, under ledelse av motstandsmannen som er navngitt i boka. Men resten er fri diktning fra Borge.
– Jeg kjenner Roy Jacobsen og ringte ham for å høre hvor langt jeg kunne gå, i å blande sammen fakta og fiksjon på denne måten. Ifølge ham kunne jeg tillate meg alt, men selv om jeg dikter har jeg altså prøvd å dikte innenfor nokså realistiske rammer, forklarer Borge.
Satser på serie
«Den syvende demonen» er den første boka med Bogart Bull, men Øistein Borge lover at vi får flere gjensyn med ham. Hvis alt går bra planlegger han i alt 5-6 bøker med den skadeskutte kriminaletterforskeren i hovedrollen, med handlingen i neste bok lagt til Belfast i Nord-Irland.
– Jeg har for lengst lagd synopis til Belfast-boka, men siden jeg aldri har vært der blir det en researchtur dit over påske, forteller Borge. Og innrømmer samtidig at researchbiten er den delen av sin nye forfattertilværelse han liker minst.
– Det er mye morsommere å skrive, selv om jeg fikk litt kultursjokk da jeg begynte. Som reklamemann har jeg alltid vært vant med å jobbe i team, mens forfatterlivet jo er en veldig ensom tilværelse. Men jeg tåler heldigvis ensomheten godt, kommenterer 57-åringen som i tillegg har forlatt Norge.
– Jeg har ikke problem med snø og kulde, men vintermørket har jeg alltid hatt trøbbel med å takle. Da mine to barn var så store at de flyttet ut, solgte jeg derfor huset på Snarøya og flyttet til Mallorca. En sjarmerende øy med et klima som passer meg mye bedre, samtidig som det er gode kommunikasjoner mellom Oslo og Mallorca, avslutter krimdebutanten på snarvisitt i gamlelandet.
Av Leif Gjerstad
(intervjuet ble opprinnelig publisert i begynnelsen av mars i Magasinet BOK)
