Mandag 24. mai fyller Bob Dylan 80 år. I anledning dagen har vi bedt noen utvalgte artister og forfattere om å trekke fram én Dylan-låt de har et spesielt nært forhold til.
Da vi tok ringerunden med forespørsel om å bli med på den lille hyllesten, svarte nesten samtlige straks ja. Men et problem ga omtrent alle uttrykk for: å bare trekke fram én Dylan-låt er nesten umulig, når det er så uendelig mange å velge blant!
De klarte det likevel. Og at valgene og favorittene er mange gjenspeiles også av at blant de 20 som plukket ut «sin Dylan-låt», var det kun to som gikk for samme låt. Den store spennvidden betyr også at spillelista vi publiserer på selve bursdagen blir like variert som god!
Vi presenterer bidragsyterne i tre ulike runder, med den første i dag, den andre på torsdag 20. mai og den tredje 22. mai – før vi samler alle i en sak og supplerer med spilleliste på selve dagen, mandag 24. april. Her kommer den første.
Lars Saabye Christensen: «Masters of War»
Jeg kunne like gjerne valgt et låt fra Bob Dylans siste mesterverk, for eksempel Black Rider, der han synger bedre enn noensinne og teksten er slipt så skarp at ørene blør, men jeg går til den andre enden av skalaen, dvs. begynnelsen, nesten seksti år tilbake i tid, og det å holde jernet varmt i seksti år er sensasjonelt i seg selv, til 1963, og Masters of war.
Jeg tror ikke jeg hørte den på ordentlig, altså lyttet, før et par år seinere, og siden har den vært en del av min erfaring, så å si, fordi denne sangen utsatte meg for å så voldsomme inntrykk, og den gjør det fremdeles, den samme sangen jeg ble dypt beveget av som tenåring, beveger meg i like stor grad også når jeg nærmer meg sytti, og om hvilke kunstverk kan man med hånden på hjertet si det? Det er rockens, eller hva vi nå skal kalle det, kanskje fremste kvalitet og mysterium: den kan gi glede gjennom et helt liv, gjennom alle alder. Gleden som Masters of war ga meg var indignasjonens glede. Protestsang er et fryktelig ord, og jeg vil ikke ta det i min munn, men hvis jeg må, så er Masters of war den absolutte protestsang, manende, opphissende, uangripelig, uforsonlig og ikke minst ung. Og særlig er disse linjene som for meg er uforglemmelige i en tekst jeg straks lærte meg utenat, linjer som knapt er overgått i populærkulturens poesi: You´ve thrown the worst fear/that can ever be hurled/the fear of bring children/into this world for threatening my baby/unborn and unnamed/you ain´t worth the blood/that runs in your veins. Den som ikke får gåsehud, skal stå.
Tove Bøygard: «Girl from the North Country»
Ikkje lett å berre velge ein låt av Bob, men valget har blitt Girl from the North Country, versjonen frå Nashville Skyline i duett med Johnny Cash. Det er ein så sår og vakker og lengtende kjærleikssong, der Bob syng som den crooneren han kan væra når han vil, og i lag med Cash blir det ein magi som borrer seg langt inn i sjela. Den får meg alltid til å stane opp og trekke pusten, den er balsam for uroleg hjarte og stressa sinn.
Eigil Berg: «Desolation Row»
Det er brutalt å skulle velge ut én, men i mylderet av innertiere velger jeg de drøye 11 minuttene Dylan kaller Desolation Row. Her har Dylan selskap med Charlie McCoy på akustisk gitar, og de tar deg med på tur. En skikkelig tur, for å si det sånn.
Desolation Row er for meg en full helaftens langfilm med et persongalleri av en annen verden. Det er bare å lukke øya og se dem alle åpenbare seg. Shakespeare er representert med både Romeo og Ophelia («Her sin is her lifelessness»), Ringeren i Notre Dame er på plass, det er også Askepott med litt Bette Davies-refranser. Bibelen er godt representert med både Noa, Den Barmhjertige Samaritan, Kain og Abel, her er Einstein (riktignok forkledd som Robin Hood), Operafantomet og Casanova, og tro om ikke både T. S. Eliot og Ezra Pound er om bord når Titanic legger fra land. Dette er bare noen. Trenger man droger med slike bilder? Jeg lar jubilanten svare med linjene «Yes, to dance beneath the diamond sky with one hand waving free / silhouetted by the sea, circled by the circus sands / With all memory and fate driven deep beneath the waves / Let me forget about today until tomorrow». Men da er vi jo over i en annen innertier igjen…
Jonas Alaska: «Sign on the Window»
Da jeg oppdaget Bob Dylan oppdaget jeg ikke New Morning. Den plata gikk meg hus forbi. Men da jeg litt seinere endelig fikk hørt albumet, endte jeg med å spille det nærmest nonstop i en toårsperiode, med kuttet Sign on the Window som den største personlige favoritten.
Da albumet kom i 1970 var Dylan gigastjerne, og etter motorsykkelulykken i 1966 hadde han signalisert ønske om et roligere liv. Det føler jeg kan fornemmes på New Morning. Her har han utviklet et nytt språk, og han setter en stemning på plata som varsler en lengsel etter et mer normalt familieliv, som småbarnsfar.
På Sign on the Window spiller han piano og synger litt off pitch på en måte som gjør at den går rett inn i hjertet. Lengselen og ærligheten er til å ta og føle på, selv om jeg ikke helt vet hva låten handler om. Men nettopp det preger mye av det beste Bob Dylan gjør, at han lar være å konkludere og lar deg leve i uvisshet og dikte videre på egen hånd.
Ane Brun: «Make You Feel My Love»
Jeg har ikke hørt mye på Dylan for å være helt ærlig, til tross for at jeg faktisk har spilt inn og sluppet tre av hans låter. Men for noen år siden ville jeg spille inn en Dylan-låt til en sommerflørt jeg hadde truffet, som elsket hans musikk. Og da hørte jeg gjennom masse Dylan-låter. Og jeg har funnet ut at det er ganske vanskelig å gjøre Dylan-låter på min måte, fordi jeg opplever at melodiene ofte ikke er det sentrale, iallfall i mine ører. Mange av tekstene fremføres i en slags snakke-melodi og det er ikke like inspirerende å synge, selv om teksten er brilliant. Men jeg husket Make You Feel My Love fra en plate jeg faktisk innså at jeg hadde hørt en del på, Time out of Mind. (Merkelig nok hadde jeg ikke heller fått med meg at Adele hadde gjort stor suksess med den covern og at den nå egentlig hadde blitt litt utvasket for mange Dylan-fans) Men jeg syns den er en helt fantastisk kjærlighetslåt. Og jeg elsker bra kjærlighetslåter, som bare uttrykker det man føler i magen. Den er enkel og rett frem, og melodien er vakker!
Aslag Haugen: «Tonight I’ll Be Staying Here With You»
Bob Dylan har gjort utrolig mye bra i studio, men jeg har lyst å trekke fram en livelåt som viser hvilken fantastisk konsertartist han var – eller for den saks skyld fortsatt er: Tonight I’ll Be Staying Here With You fra albumet Bob Dylan Bootleg Series, Volume 5.
Originalen på Nashville Skyline fra 1969 er en slentrende midtempo countrylåt, men når han seks år etter gjør den live på Rolling Thunder Revue-turneen i Montreal, gjør han den som en mye tøffere og hardere rockelåt.
Den kommer med en slik intens levering at det gikk kalde frysninger nedover ryggen min, da jeg hørte den første gang. Og når han mot slutten går opp et helt register i et primalvræl så er det med en sånn kraft at han vel neppe trodde selv at han skulle klare det.
Sondre Lerche: «I Contain Multitudes»
Min favoritt Bob Dylan sang gjennom tidene er I Contain Multitudes, fra fjorårsalbumet Rough and Rowdy Ways. Den låten rommer virkelig alt, og er både vittig, dypt alvorlig og rørende om en annen. Jeg har alltid hatt en viss fascinasjon for Dylan som figur, men jeg har aldri hatt et veldig nært og personlig til sangene hans, før jeg hørte Multitudes. Det er en av de aller største låtbesettelsene jeg har opplevd så langt. Jeg hørte på den hundrevis av ganger i løpet av mine ensomme turneer i fjor sommer, og det ble etterhvert naturlig for meg å spille den live, og omsider spille den inn og gi den ut. Jeg mener det er hans største verk.
Av Leif Gjerstad
Torsdag 20. mai følger del to i denne Dylan-serien. Artister som da velger hver sin Dylan-låt er: Åge Aleksandersen, Claudia Scott, Erlend Ropstad, Christer Knutsen, Signe Marie Rustad og Jan Erik Vold
(Bildet «Dylan syng» er basert på en litografi lagd av Oddvar Torsheim, og publisert med tillatelse av kunstneren)
