Oslo: Ingen romaner har hatt så stor innvirkning på etterkrigstidas subkulturer som Jack Kerouacs «On The Road». Den sagnomsuste boka kom ut i 1957, men til tross for at de fysiske og åndelige reisene i boka foregår i et forrykende tempo, har den brukt 35 år på å nå fram til Norge. Først nå foreligger den i norsk oversettelse: «På kjøret».
– Kerouacs hovedbudskap i boka er å hengi seg betingelsesløst til livet. Hvorfor ikke gjøre det beste ut av livet, hvorfor ikke ha det gøy? Samtidig er boka stilistisk et opprør mot den akademiske formen å skrive på som preget 50-årene. Den er full av slang og skildrer et rått tversnitt av livet som var nødt til å provosere og sjokkere sin samtid, sier den norske forfatteren Olav Angell.
Det er han som av Tiden forlag har fått i oppgave å oversette «On The Road» til norsk, og han har ikke noe problem med å trekke fram Jack Kerouac som et av sine store litterære forbilder.
– Sammen med andre forfattere som Allen Ginsberg og William Burroughs i 50-årenes beat-generation hadde Kerouac en intens nysgjerrighet. De ville prøve alt til sin ytterste konsekvens. Koste hva det koste vil. Det er en total hengivelse til livet, og det avtvinger respekt at folk gjør det.
Angell påpeker at Kerouac i «På kjøret» ikke bare traff en språklig tone, men også en lengsel som appellerer til unge.
– På sine reiser og mange eventyr sammen med Neal Cassady (i boka Dean Moriarty) søker Kerouac (alias Sal Paradise) en grenseløs frihet. Denne hemningsløse spontaniteten har gyldighet også den dag i dag. Hans budskap til alle tiders unge er å komme seg ut på veien, ut i livet. Prøv, eksperimenter! Det er et opprør mot konvensjonene, som har hatt en frigjørende virkning også på seinere norske forfatter-generasjoner. Det er vanskelig å tenke seg forfatterskapet til bl.a Aksel Jensen, Jan Erik Vold og meg selv uten Kerouacs eksistens, sier Angell.
Fra fattige kår
Jack Kerouac ble født i 1922, i en fattig familie som sank enda lenger ned i fattigdommen og nøden da farens trykkeri ble rammet av en fatal flom mens Jack Kerouac fremdeles var gutt. Selv var han et stort talent innenfor amerikansk fotball og fikk takket være sine framganger på fotballbanen et universitets-stipend.
Allerede på dette tidspunkt var han imidlertid mer opptatt av å bli forfatter, og havnet snart i kretsene rundt Ginsberg, Burroughs, Gregory Corso og andre rastløse og rotløst søkende sjeler i New York som Kerouac ga navnet «beat generation». Etter å ha blitt utvist fra universitetet prøvde han livet som sjømann i en kort periode, før han for alvor kastet seg ut i forfatterskapet rundt midten av 40-tallet.
Hans første roman, «The Town And The City» kom i 1950, men oppfølgeren «On The Road» ble likevel refusert da han første gang leverte den til forleggeren i 1951. Det skulle ta ytterligere seks år før noen våget å gi ut den epokeskapende boka.
På utsiden av USA
I boka kan vi følge Kerouac og hans venner på en indre og ytre reise gjennom samtidens USA. Og dette reisefølget var langt mer interessert i å tømme flasker, bruke dop og digge jazz på snuskete barer enn å oppsøke USAs velpleide middelklasse. De eksistensielle drømmene til the beat generation sto i grell kontrast til 50-årenes rådende «American dream».
– Det som gjør «På kjøret» til en så ekte og besettende historie er at Kerouac aldri blir selvhøytidelig eller selvmedlidende. Litteratur er som best når den sier noe om livet, og Kerouac beskriver livet på en glimrende måte i «På Kjøret», sier Angell og fortsetter:
– Da beat-poetene kom, leste de gjerne opp diktene sine sammen med sorte jazz-musikere som de følte samhørighet med. For som negerjazzen, var også beat-generasjonen typiske outsidere. De fleste av Kerouacs nære venner hadde hatt en jævlig barndom, og at de fleste samtidig var homser styrket deres outsider-identitet. Og like sikkert som alt dette sjokkerer noen, tiltrekker det andre som er på søken etter noe mer eksotisk enn den traurige hverdagen.
Forfyllet og bitter
Når en ny generasjon norske ungdommer nå kan stifte bekjentskap med Jack Kerouac og hans totale og kompromissløse livsholdning slik den kommer til uttrykk i «På kjøret», er det et aldri så lite paradoks at mannen som virket så frigjørende på andre forfattere og ungdommer, selv måtte betale dyrt for sitt ville liv fylt av alkohol og dop.
– Da hippiene entret arenaen midt i 60-årene og brukte «På kjøret» som bibel og hadde Kerouac & Co som de store forbildene, var Kerouac selv utbrent og bitter. Han degenererte som menneske, og endte opp som en tragisk entertainer, som en offentlig idiot og reaksjonær klovn. De siste årene av sitt liv levde han sammen med mora si i stor fattigdom, før døden innhentet ham i 1969. Hans ville ferd på kjøret endte med totalkræsj i grøfta, avslutter Olav Angell.
Av Leif Gjerstad
(Artikkel første gang publisert i NTB 8. april 1992)
