(intervju opprinnelig publisert juli 1979)
Oslo: Ry Cooder, som for mange kanskje er best kjent som mannen bak Pop Specials mangeårige signaturmelodi, har nettopp gjestet Norge for å spille i Bergen og deretter i Oslo, hvor Dagbladet traff ham før konserten.
På denne korte turneen er han helt alene, noe som ikke uroer ham i særlig grad:
– På mange måter er det lettere å være alene enn å ha med seg musikere. Det trengs et mindre apparat og er samtidig langt lettere å organisere, selv om dette ikke nødvendigvis betyr at jeg foretrekker å være alene. Begge deler har nemlig sine fortrinn, og jeg tror det er gunstig å veksle mellom disse turnéformene fordi det gir variasjon og dermed gjør begge delene mer attraktive, sier Ry, og fortsetter:
– At jeg er alene nå skyldes praktiske årsaker. Skulle jeg hatt med musikere denne gangen måtte det ha blitt de som deltok på min siste LP, «BopTill You Drop». Samtlige er svært opptatte, og det er derfor vanskelig å finne et tids punkt som passer oss alle. Hvis dette problemet lar seg løse er det imidlertid mulig jeg legger ut på turné sammen med dem seinere i år.
På radioen!
– «Bop Till You Drop» virker lettere tilgjengelig og mer kommersiell enn dine tidligere LPer…?
– Det er vel ingen forbrytelse å selge plater, kontrer Cooder med et smil og vrir samtalen over på amerikansk radio.
– Radioen har stor makt i USA, og radiostasjonene spiller det som er lett tilgjengelig og populært. En plate som ikke blir spilt i radioen har ingen sjanse til å hevde seg i vrimmelen av plater. «Bop» er faktisk den første av mine LPer som er blitt nevneverdig spilt. Mine tidligere plater har nok vært litt for spesielle i så henseende.
Digitalt innspilt
Ry kan ellers fortelle at mye av grunnen til at han er så fornøyd med plata, skyldes at den som den aller første rock-LP i sin helhet er inspilt etter digital-prinsippet:
– Ved digital-innspilling blir lyden på plata helt nøyaktig overført fra lyden i studio, mens de tidligere analoge innspillingsmetodene forandret lyden underveis, og dermed helt ødela resultatet enkelte ganger.
– Du skriver sjelden sanger selv, men graver stort sett fram gamle sanger av fargede komponister. Hva er det som avgjør ditt valg av materiale?
– Det jeg behersker best og synes er morsomst er å tolke og forbedre andres sanger, og derfor skriver jeg ikke mye selv. Ellers er det aller morsomste jeg vet å ta en dum liten sang og gjøre den god, sier en smilende Ry og forklarer videre om sin omsorg for svart musikk:
– De fargede har vist en enestående evne til å lage gode sanger om sine problemer. For å kunne synes at en sang er god, må jeg kunne identifisere meg med den i den forstand at jeg føler sangen er ærlig. Dessverre er ikke moderne farget musikk like god, den er blitt langt mer mekanisk, hevder Ry, som om sin egen spillestil kan fortelle:
– Mitt gitarspill er ikke så aggressivt, jeg syns jeg hører mer enn nok aggressivt gitarspill på radioen. Spillestilen avhenger imidlertid selvfølgelig av hva slags sang jeg spiller. Derfor er bottleneck-spillet bare en del av en størreen het, jeg spiller det jeg synes passer best for hver enkelt sang. Dessuten ville det bli altfor kjedelig å begrense seg til å spille bare en ting, uttaler den sympatiske Cooder.
Av Leif Gjerstad
(intervju opprinnelig publisert juli 1979 i Dagbladet)
