Stockholm: Gjennom fem tiår har Laurie Anderson beveget seg sømløst mellom kunst, musikk, video og performance. Det gjør hennes retrospektive utstilling i Stockholm, «Looking into a Mirror Sideways», til noe helt spesielt.
Utstillingen, som åpnet på Moderna Museet i Stockholm på vårparten, henger fram til begynnelsen av september og er hennes største retrospektive i Europa noensinne.
Mange av oss ble nok først kjent med den amerikanske kvinnen da hun i 1981 fikk en like overraskende som stor hit med den over åtte minutter lange låten «Oh, Superman». Men på kunstarenaen var hun godt etablert allerede på midten av 1970-tallet, som en avantgarde-orientert performance- og videokunstner. Og siden den gang har hun dyrket det grenseoverskridende og sikret seg anerkjennelse både som komponist, filmskaper, forfatter og bilde- og scenekunstner.
Historieforteller
Dette kommer godt til syne i «Looking into a Mirror Sideways», hvor Anderson (født 1947) presenterer både tidlige verk og nye produksjoner. Men hvor tematikken uansett sjanger gjerne dreier seg om speilbilder av forskjellige slag. Hvordan fakta kan gli over i fiksjon, hvordan historier kan fortelles på uendelig mange måter og hvordan et «jeg» kan anta ulike dimensjoner og innhold. Og hele veien gir historiefortelleren Anderson seg selv mulighet til å veksle mellom det varsomt poetiske og det mer aktivistisk politiske.
Blant sistnevnte hører verket «Habeas Corpus», der Guantánamo-fangen Muhammed el Gharani får fortelle sin historie, mens Laurie Anderson setter et kritisk blikk på USA og det systemet som har muliggjort dette.
Men selv om historien er gripende og skremmende i all sin enkelhet, glir den her litt for langt over i det rent dokumentariske. Anderson kommer mer til sin rett når hun undrende kan fabulere og vri på forestillinger gjennom refleksjoner og fantasifulle assosiasjoner.
Slik som i den prisbelønte filmen «Heart of a Dog» (2015), der hun gjennom fortellingen om terrieren Lolabella nærmer seg en kjærlighetsfull buddhistisk meditasjon over liv og død – og overgangen mellom de ulike stadiene.
Myten om farfar
Fascinerer gjør også det nye verket tidlig i utstillingen som kretser rundt Laurie Andersons svenske farfar, Axel Efraim Anderson (1881 – 1963). Myten forteller at han reiste over Atlanteren alene som åtteåring, startet som hestehandler som niåring og giftet seg som tiåring. Sammen med anekdoten og teksten på veggen får vi også mange gamle bilder av den unge innvandreren som illustrerer reisen og styrker historien.
Først når vi kommer til siste bilde blir vi gjort oppmerksom på at de er skapt med supermoderne teknologi, KI. Og hvis vi var i tvil får vi samtidig bekreftet at myten ingen i familien visstnok stilte spørsmål ved bare var en skrøne. Unge Axel kom til USA sammen med sine foreldre. Men med en mor som døde tidlig og en far som var en drukkenbolt, tilbragte Lauries farfar mange av sine ungdomsår på en forbedringsanstalt.
Hva er sant?
Ved å flette sammen en gammel anekdote med moderne KI-teknologi skaper Anderson en sømløs vandring gjennom tid. Grensene mellom fakta og fiksjon viskes ut, mens Laurie Anderson stiller spørsmål ved identitet og de rollene vi tar – eller får. Hva er egentlig en sannhet og hva rommer den? I Andersons univers rommer spørsmålet i hvert fall både fortellinger og refleksjoner rundt menneskets eksistens, drømmer og visjoner.
Selv om hun bruker både bildekunst, skulptur, foto, lyd, musikk og film til å belyse ulike spørsmål, ligger Laurie Andersons hovedfokus likevel i miksen av stemmer og musikk. Med en fortellerstemme som stemningsmessig spinner fra det ømme og vare via det saklige og fleipete til det ironiske og dramatiske. Men hvor formålet hele tiden er å finne den stemmen som best kler den historien hun ønsker å fortelle.
Og det lykkes Laurie Anderson så godt med at utstillingen «Looking into a Mirror Sideways» befester hennes posisjon som en stor stemme i vår samtid.
Av Leif Gjerstad
Ps! Joda, også hennes ektemann Lou Reed, som døde for ti år siden, dukker opp på et par steder i utstillingen. Både visuelt og med låten «Turning Time Around» som opprinnelig ble gitt ut i 2000, men som Laurie Anderson valgte å hente fram igjen til sin film «Heart of a Dog».
Les også: Lær av maskinene (intervju fra 1986)
