Oslo: Som musiker i Cocteau Twins hatet Simon Raymonde alt som hadde med plateselskaper å gjøre. I dag driver han et av de aller mest framgangsrike, Bella Union.
– Omtrent alle erfaringer jeg hadde med plateselskaper var av den forferdelige typen. Jeg orket ikke ha noe med slike folk å gjøre, det er eneste grunnen til at jeg og Robert startet Bella Union, fortalte Raymonde da han nylig gjestet Oslo og byLarm til en liten Q&A-seanse.
Det er nå 20 år siden han og Cocteau Twins-makker Robert Guthrie sammen startet sitt eget plateselskap. Guthrie har for lengst trukket seg ut av driften, slik også Cocteau Twins for lengst har lagt inn årene. Men i en tiårsperiode fra midten av 1980-tallet var trioen (med Guthries kone Elizabeth Fraser som det tredje medlemmet) noe av det mest kredde rocken hadde å by på.
Dysfunksjonell gjeng
Men om trioen utad var en suksess, slet de tilsvarende innad i bandet, skal vi tro Raymonde.
– Sosialt og mentalt var vi et dysfunksjonelt band. Vi oppførte oss som drittsekker og vi kranglet masse med hverandre. Alt vi hadde, og alt som holdt oss sammen, var musikken. Alt annet var bare en katastrofe. Det ble jo ikke akkurat bedre av at vi dopet oss mye, heller.
Tvertimot, kan vi kanskje tilføye. I hvert fall slet Robert Guthrie etterhvert med et alvorlig rusproblem, som også førte til at kona og han skilte lag.
– Likevel fortsatte vi å spille sammen enda en periode. Det sier vel det meste, kommenterer Raymonde.
Det ironiske er kanskje at Cocteau Twins ble oppløst samme år som Raymonde og Guthrie startet Bella Union. Hensikten var å gi ut trioens plater på det egne selskapet, men det ble med en posthum samleplate. Der kunne historien om Bella Union fort sluttet, men i stedet for å legge ned det nye selskapet bestemte de to seg for å gi ut andre artister. Med Raymonde som enesjef, etter at Guthrie trakk seg ut.
Og det har altså gått så bra at Bella Union i dag gjerne trekkes fram som et av de aller mest spennende indieselskapene, med artister som Midlake, John Grant, Father John Misty, Ezra Furman, Beach House og Flaming Lips. Bare for å nevne noen.
Broen og Fleet Foxes
Og ja, så må vi selvsagt ikke glemme norske Broen, som nylig har skrevet på. Og ikke minst Fleet Foxes, som Raymonde mener tok selskapet «til et nytt nivå».
– Debutalbumet til Fleet Foxes var Bella Unions første millionselger. Det ga oss finansielle muskler, det ga oss oppmerksomhet og det sikret driften og utviklingen framover, konstaterer Raymonde. Og tilføyer at Norge faktisk sto sentralt da Fleet Foxes ble signert.
– Jeg var i Oslo og hadde vært på middag hjemme hos Øya-sjef Claes Olsen. Tilbake på hotellet sjekket jeg mail fra en kompis som mente jeg bare MÅTTE sjekke ut et nytt og ukjent band. Det var Fleet Foxes, og det tok meg bare 15 sekunder å bli frelst. Og noen få minutter seinere hadde jeg sendt bandet en begeistret mail.
Allerede neste morgen fikk Raymonde et entusiastisk svar, fra Fleet Foxes-vokalist og låtskrivert Robin Pecknold, som godt visste hvem Raymonde var. De rakk å utveksle enda et par mailer, før det gikk opp for dem at begge to befant seg i Norge.
– Han var på besøk hos norske slektninger, så vi fikset slik at vi kunne møtes et par dager seinere.
Et rikere Bella-liv
Det er ikke helt riktig å si at Fleet Foxes dermed ble et Bella Union-band, men etter en stund så havnet de i hvert fall på selskapet. Og suksessen deres bidro ifølge Raymonde til å profesjonalisere Bella Union.
– De første årene ante jeg ikke hva jeg drev med, og nærmest snublet meg framover. Men de siste årene har jeg lært mye og fått større selvtillit, slik at Bella Union har kunnet utvikle seg. Og selv om Raymonde ikke ønsker å trekke fram noen artister foran andre, medgir han likevel at noen har vært viktigere for selskapet enn andre.
– Fleet Foxes er allerede nevnt. I tillegg har Midlake vært svært viktig for Bella Union, ikke minst fordi de nærmest reddet John Grant da han slet som aller verst med sine personlige demoner. De beskyttet ham, hjalp ham og spilte inn «Queen of Denmark» med ham, etter at det forrige bandet til Grant, The Czars (også de på Bella Union), sprakk. Midlake-gutta fikk han på fote, og resten kjenner vi, sier Raymonde som med Bella Union har fått forvandlet sitt hat til platebransjen til kjærlighet til eget selskap.
– Jeg har fått et mye rikere liv av å jobbe med Grant, Midlake og andre BU-artister, og i dag vil det bare se dumt ut å hevde at jeg ikke er en plateselskapsmann. Men jeg føler meg faktisk fortsatt litt som artist, som en underdog, og jeg har fortsatt som prinsipp at jeg bare signerer artister jeg syns det er moro å jobbe med.
Av Leif Gjerstad
Les også: Bella Union: Et selskap i medvind
Les også: Father John Misty: Ut av tåken
Les også: Ezra Furman: Mikser sjangere og kjønn
